BOKANMELDELSE
Hilde Eliassen Restad:
Det amerikanske
paradokset
Publisert 12. mars 2024
Hilde Eliassen Restad (bildet) har skrevet en enkel og
god bok om USA (2022) som er verd å lese for alle
som ønsker å forstå det som nå skjer i landet. Boken
har en oversiktlig gjennomgang av USAs politiske
historie og det politiske systemet som har bragt
landet frem til å bli verdens enestesupermakt.
Paradokset som boktittelen refererer til, er
gapet mellom Konstitusjonens idealer og måten USA
utviklet seg på – med slaveri og undertrykkelse avminoriteter. Boken er viktig, ikke minst i en tid da krefter i USA glorifiserer sin historie på en måte om ligner historievasking. Forfatteren har studert i USA og spekker boken med eksempler – også fra sitt eget møte med landet. Opp igjennom historien skulle USA møte mange paradokser.
Grunnleggelsen. Tretten britiske kolonier erklærte seg i 1776 uavhengig fra det britiske imperiet og undertegnet Uavhengighetserklæringen. De ville danne en moderne republikk grunnlagt på prinsippet om folkesuverenitet. De var inspirert av blant annet den liberale opplysningsfilosofen John Lockes ide om fravær av monarki, statskirke og konservative tradisjoner. Uenigheter måtte tolkes innenfor rammen av den liberale forståelsen, med vekt på eiendomsrett, sosial mobilitet og individets rettigheter. Disse idealene preget Konstitusjonen som ble undertegnet i 1787. Den var radikalt liberal for sin tid fordi den slår fast at alle innbyggere er like, uansett herkomst. Likevel hadde den fremste av grunnlovsfedrene og USAs første president, George Washington, 317 slaver på sin farm. De hvite sto øverst i et gudegitt hierarki, og både urinnbyggerne – indianerne – og de svarte slavene sto nederst i dette hierarkiet. Dette åpnet for narrativet om amerikansk eksepsjonalisme; at USA er andre land overlegne, at USA er Guds utvalgte land. Denne holdningen står fortsatt sterkt i USA.
Komplisert styringsform. Amerikanerne er stolte av Konstitusjonen og mener de har etterlevd intensjonen i den – og fortsatt gjør det. Grunnlovsfedrene var opptatt av å sikre borgernes frihet; derfor er beslutningsprosessene i det amerikanske politiske systemet svært kompliserte. Det er også lovgivningen; det er ikke uten grunn at USA er landet i verden med flest jurister.
Kongressen skulle ikke ha for stor makt, men har gjennom historien fått stadig mer makt. Likevel er Kongressen ikke representativ for befolkningen; USA har et gammeldags valgsystem som favoriserer republikanere mer enn demokrater. Alle delstater – store som små – har to representanter i Senatet og proporsjonal representasjon i Representantenes hus.
Høyesterett. USA er ett av få land der Høyesterett utpekes av presidenten. I en tid med sterk politisk splittelse, er derfor også Høyesterett blitt et politisk organ. I dag er seks dommere konservative og tre liberale. Dommerne sitter til de dør eller ønsker å fratre. Den amerikanske høyesteretten er ikke bare landets øverste domstol; den viktigste oppgaven er å påse at alle lover som vedtas av Kongressen er i overensstemmelse med Konstitusjonen. Og det er Høyesterett selv som tolker Konstitusjonens intensjon. Derfor kom retten i 1973 til at å hindre abort var i strid med grunnloven; i 2022 kom Høyesterett til den stikk motsatte slutningen: abort var ulovlig etter grunnloven.
Under depresjonen i 1929 innførte Franklin D. Roosevelt New Deal – en hjelpepakke til fattige amerikanere. Denne ble flere ganger kjent grunnlovsstridig av Høyesterett. Høyesterett har også avvist alle forsøk på å stramme inn våpenlovene med henvisning til det andre grunnlovstillegget, som gir alle amerikanere rett til å bære våpen. Et stort flertall av amerikanerne ønsker strengere våpenlover.
Borgerkrigen mellom Nord- og Sørstatene fra 1861 til 1865 ble et viktig skille i USAs historie og bevissthet. Den viktigste årsaken til krigen var at de liberale Nordstatene ville avvikle slaveriet mens de konservative Sørstatene ville beholde det. Nordstatene vant krigen, slaveriet opphørte og de afrikanske slavene fikk sin frihet. På papiret. I praksis har aldri svarte fått samme rettigheter som hvite. Rasetenkningen har tvert imot blusset opp igjen og er et viktig element i Trumps styringsmodell.
Mot høyre. Hilde Eliassen Restad skriver i boken at hun står fjernere fra republikanerne enn demokratene. Boken er likevel balansert i den forstand at hun beskriver faktiske forhold fremfor å analysere USAs vei mot høyre. Det startet med president Ronald Reagan i 1980 og ble forsterket av George W. Bush, ved at stadig flere kristenkonservative og økonomisk konservative sluttet opp om Det republikanske partiet. De ønsket mer Gud, mindre skatt og mindre reguleringer.
Republikanerne fikk stor drahjelp av angrepet på Tvillingtårnene i New York 11. september 2001, og Homeland Security og krigen mot terror startet. Det kostet mye penger; likevel innførte Bush store skattelettelser finansiert med lån. Budsjettunderskuddene økte dramatisk. Dereguleringer i boligmarkedet og finanskrisen i 2008 gjorde at rundt syv millioner hjem ble tvangssolgt. Dette banet veien for Barac Obama, som lovet å hjelpe de husløse. Noe han bare delvis greide; fortsatt sliter millioner av amerikanere med å betale husleien og mange er på etterskudd. Prisene på hus har steget tre ganger mer enn lønningene.
Gammeldags valgsystem. Valgsystemet i USA gjør det mulig å vinne et valg selv med færre stemmer enn motparten. Republikanerne har ikke hatt flertall ved noen valg siden 1988 (bortsett fra Bush i 2004), men har likevel hatt presidenter og flertall i Kongressens to kamre. Det skyldes det alderdommelige systemet med enmannskretser, der den som får flest stemmer får valgpersonen. Dermed «forsvinner» opptil 49,99 prosent av de avlagte stemmene. I de siste årene har republikanskstyrte delstater endret valglovene – i strid med intensjonen i valgloven av 1965 – slik at valgdeltagelsen blant grupper som tenderer til å stemme på demokratene går ned. Dette i motsetning til demokratene, som ivrer for økt valgdeltakelse. Republikanerne hevder at de nye restriksjonene er ment å forhindre ugyldige stemmer. Det var nettopp det Trump hevdet hadde skjedd da han tapte for Biden i 2020, men som ingen rettsinstanser har gitt ham medhold i.
Polarisering. Det republikanske partiet har beveget seg mer mot høyre enn Det demokratiske partiet har beveget seg mot venstre. Partiene rendyrker i større grad sin politiske profil, og tilbyr i økende grad identiteter basert på kjønn, rase, religion, utdanning og sosial tilhørighet. Det finnes ikke lenger én felles amerikansk identitet. Det har ført til asymmetrisk polarisering, der republikanerne utgjør en mer homogen gruppe (hvite, kristne menn) enn demokratene, som er sammensatt av mange etniske og religiøse grupper. Trump spiller høyt på sine kjernevelgere, selv om denne gruppen er i tallmessig tilbakegang. Da Trump lanserte sitt kandidatur i 2015 og vant året etter, var han svært dårlig likt av partiledelsen. Etter hvert støttet «alle» republikanere opp om ham. Biden nyter ikke samme fordel på venstresiden; han kan tape valget fordi han nylig støttet Israel uforbeholdent og overså palestinernes lidelser.
Polarisering er ikke noe nytt i amerikansk politikk, og kulminerte med borgerkrigen. Det var republikanerne som ville avvikle slaveriet – ikke demokratene. Enkelt sagt støttet republikanerne de liberale ideene og demokratene de konservative. I årene etter andre verdenskrig «byttet» de to partiene posisjoner og fremsto etter hvert slik vi kjenner dem i dag. Derimot har aldri motsetningene vært så store som nå, og det er særlig republikanerne som blokkerer ethvert samarbeid med demokratene i Kongressen, ifølge Restad. Dermed blir det amerikanske styringssystemet dysfunksjonelt og gjør at Amerika ikke lenger er den demokratiske verdens fyrtårn.
Amerikansk politikk er i større grad styrt av enkeltpersoner enn i Europa, der de politiske partiene har stor makt. USA velger i realiteten ny politisk kurs hvert fjerde år når de velger president. Presidenten har stor makt. Det har også lederen for Representantenes hus og hver enkelt av de ni dommerne i Høyesterett. En overvekt på én representant i Senatet kan få store konsekvenser for den politiske kursen. For oss europeere kan det se ut som om amerikanerne lettere lar seg påvirke av «sterke» mennesker som har stor kjendisstatus, enn hva vi er vant til. Derfor er penger viktig i både lokale og føderale valgkamper; det brukes enorme beløp på annonsering og annen påvirkning i forkant av alle valg i USA. Pengene kommer fra enkeltpersoner, som kan donere fra ti til mange millioner dollar. Særlig Det republikanske partiet mottar store beløp fra såkalte Super-PACS, der bedrifter kan gi enorme beløp anonymt.
Boken er skrevet med et enkelt og godt språk. Den gir en bedre oversikt over alle de prosessene som ligger bak det USA vi kjenner i dag, enn mange andre bøker jeg har lest. Restads bok forutsetter ikke særlig kunnskap om amerikansk verdensanskuelse; hun lykkes i stor grad med å forklare denne for oss.
Hvordan ser verden ut
om ett, to eller tre tiår?
Publisert 18. februar 2024
Er evig fred mulig? Francis Fukuyama mener verden har kommet til historiens slutt, og innsett én gang for alle at demokrati og kapitalisme er den optimale styringsformen. Til evig tid. Samuel Huntington er av en annen mening, og varsler sivilisasjonenes sammenstøt; han deler verden inn i åtte ulike sivilisasjoner som ville slåss mot hverandre. Blant de åtte sivilisasjonene er den vestlige, den islamske og den slavisk-ortodokse de største. Både Fukuyama og Huntington ble verdensberømte for sine analyser. De argumenterer overbevisende, og vi kjenner oss igjen i deres beskrivelser. Begge fikk rett, i alle fall på kort sikt.
Indre spenninger. En stillfaren tysk forfatter kan ha truffet enda bedre. Hans Magnus Enzensberger (bildet t.h.) mener at våre samfunn vil falle fra hverandre på grunn av indre spenninger. Han mener borgerkriger i større eller mindre grad vil bli den nye normalen som følge av økende polarisering. Vi har ikke lenger ideologier vi tror på, og vi vil få en tilstand der voldelige grupper av kriminelle, villfarne eller frustrerte går til opprør mot samfunnets moderniseringstvang, sier han. Enzensberger ser en «moderniseringskløft» der mange uten klare overbevisninger – eller tilpasningsevne – faller utenfor fordi de ser mørkt på fremtiden.
Svartsyn i Vesten. I Europa og USA råder pessimismen. Verden går i feil retning, er mantraet; «verden» forstått som Vesten. Det er storkrig i Europa, ytre høyre er på fremmarsj, det er dyrtid og økonomisk stagnasjon. Store grupper sliter med å få endene til å møtes.
Danske Politiken omtalte nylig en stor undersøkelse i regi av European Center for Foreign Relations med over 25.000 deltakere i 21 land, der innbyggerne spørres om deres syn på fremtiden. Overraskende svarer et klart flertall i ikke-vestlige land at de ser lyst på fremtiden. De er ikke særlig opptatt av krigen i Ukraina, men mer opptatt av sin plass i verden. De mener ikke verden er i et kaos. I India, Indonesia, Kina og til og med Russland (!) ser et klart flertall lyst på sin egen og sitt lands fremtid. I India ser hele 86 prosent positivt på sitt lands fremtid mens det bare er 31 prosent i Europa (11 land) og 24 prosent i USA som sier det samme.
En av forskerne bak undersøkelsen, Ivan Krastev (t.h., forfatter
av After Europe), mener det ikke er så rart. Vesten er mer splittet
enn vi ønsker å tro, og utenfor Vesten er mange lei av Vestens
dominans fordi den ikke har gagnet dem. Selv i USA ser vi blant
Trump-lojale republikanere en klar dreining bort fra tradisjonelt,
amerikansk, demokratisk tankesett til et nytt, som står Russlands
og Putins tankesett nærmere. Et flertall i Saudi-Arabia, Indonesia,
Tyrkia (!) og – selvsagt – Kina, mener at USA og delvis Europa er
større hinder for fred i Ukraina enn Russland. De mener en
fredsavtale i Ukraina er avhengig av at landet avstår landområder
til Russland.
«Så paradoksalt nok er det landet som startet krigen som nå
oppfattes som forsvarer av fred», sier Krastev. Likevel mener et klart flertall av de spurte at det er Russland som har skylden for at det ikke blir fred i Ukraina, selv om andelen i Europa er knapp – bare 55,9. Og i USA er andelen ikke stort større – 57,8 prosent. Selv i Russland legger under halvparten – 48,7 prosent – skylden på USA.
Kastrev sier at USA i andre deler av verden blir oppfattet som å være i en proxykrig med Russland. «Taper Ukraina og dermed USA og Vesten krigen, bekrefter det fortellingen om at Vestens makt og verdisett er under avvikling, og det sementerer en ny verdensorden», advarer han. Hverken USA eller Europa deler denne oppfatningen.
Likevel er Vesten samlet sett å foretrekke USA fremfor Kina. Et klart flertall i landene utenfor Vesten ønsker å tilhøre den vestlige blokken – i India ønsker hele 80 prosent det – og et solid flertall vil heller handle med USA enn med Kina. Noe overraskende sier et flertall i Tyrkia (50,1 prosent) at de foretrekker å handle med Kina, og i Saudi-Arabia – som vi oppfatter som et USA-vennlig land – foretrekker hele 60 prosent Kina!
Ingen ny verdensorden. For øvrig mener Krastev at vi ikke kan snakke om en ny verdensorden. Både USA, Kina og Russland vet at verden nå er multipolar og at det ikke lenger er nødvendig å velge enten øst eller vest. «Vi ser en slags «verden a la carte», der vi kan kjøpe militær sikkerhet i USA, menneskerettigheter i Europa, olje i Russland og billige produkter i Kina», sier Krastev. Og da tenker han fortsatt på land utenfor USA og Europa.
Ingen vet hvordan verden ser ut om ett, to eller tre tiår. Men den vil være annerledes enn i dag. I Vesten har vi – med unntak av oppløsningen av Jugoslavia – hatt fred i 79 år, frem til Russlands angrep på Ukraina for over to år siden. I hele den vestlige verden er oppfatningen at det beviser at demokratiet er andre styreformer overlegen. Men ikke alle deler denne oppfatningen. Vil Vesten akseptere en «ny» verdensorden – slik Kina og Russland, og overraskende mange andre nasjoner – nå er i ferd med å etablere?
Koranbrenning og andre dumheter
Publisert 17. januar 2024 (Inntatt i Aftenposten 24. juli 2023)
Det brennes koraner i Stockholm og København. Det er enkeltpersoner som står bak, og får motvillig tillatelse. Slik er det i et demokrati, og Bagdad skal ikke bestemme om vi skal tillate koranbrenning eller andre dumheter.
Fordelen med demokratiet er at vi også kan nekte å gi tillatelse til for eksempel koranbrenning ved en ambassade ut ifra en normativ vurdering, der også andre hensyn enn ytringsfrihet trekkes inn. Slike avveininger gjør vi daglig i alle samfunnsforhold. Å nekte denne typen koranbrenning, som åpenbart skal provosere en spesifikk gruppe, er ikke i strid med demokratiet, men et forsvar av det.
Normen bør være å tillate uttrykksformer som provoserer oss og andre. Slike tillatelser gis hver dag ved ikke å forby ytringer i det åpne rom. Grensen for ytringsfrihet bør ligge svært høyt, men det er i tråd med demokratiet å ha grenser. Vi bør være åpne for at brenning av koranen ved en muslimsk ambassade ligger utenfor eller så tett opptil grensen at nekting ikke innsnevrer grensene for ytringsfrihet.
