Publisert 11. mars 2022

Mens verdens nasjoner i slutten av februar overgikk hverandre i å fordømme Putins brutale overfall på Ukraina, overrasket tidligere president Donald Trump med å omtale angrepet i positive ordelag. Senere distanserte han seg noe, men fastholdt at «Putin er en smart fyr».

IKKE ALENE. Han er ikke så alene som vi tror. Hvite, høyreekstreme, amerikanske evangeliske velgere har lenge beundret Vladimir Putin som politiker og ivaretaker av kristne verdier. Det kom tydelig frem blant annet på CPAC, den republikanske 4-dagerskonferansen i Orlando i slutten av februar. Det viktigste punktet på agendaen var selvsagt mellomvalget til høsten, der GOP håper å gjenvinne flertallet i Senatet og Representantenes hus. Det vil de trolig klare, siden flere av vippestatene der Trump tapte i 2020 har endret valglovene i republikanernes favør. Dessuten har de forbeholdt seg retten til å telle opp stemmene selv.

Men noen av de mange talerne streifet også innom Putins ukrainakrig. Lauren Witzke, en republikansk kandidat til Senatet fra Delaware, var klar: «Russland er en kristen, nasjonalistisk nasjon. De er faktisk russisk-ortodokse. Jeg identifiserer meg mer med Putins kristne verdier enn jeg gjør med Joe Biden.»

Beundrer Putin. Den amerikanske journalisten Anthea Butler skrev en artikkel på nettstedet til MSNBC-kanalen 1. mars, der hun viser til at evangeliske amerikanere utgjør en stor beundrerskare av Putin. «Det er ikke en uvanlig holdning blant noen republikanere og hvite, evangeliske amerikanere i dag, ettersom de beundrer Putin på grunn av samsvaret mellom deres tro og hans om homofili, autoritetstro og troskap mot tidligere president Donald Trump». Høyreekstreme, evangeliske amerikanere tror at Putins Russland «er slik Amerika burde være», skriver hun.

«Evangeliske er langt unna hvordan de historisk tenkte om Russland og kommunismen. Tilbake på 1950-tallet preket hvite evangeliske ledere som Billy Graham mot kommunismens ondskap og kalte daværende sovjetstater som «gudløse» og en trussel mot kristendommen og Amerika. Spol frem til det 21. århundre, og dagens evangeliske ledere, så vel som republikanere, har omfavnet Russland – og mer spesifikt Putin.» Butler presiserer at ikke-evangeliske katolikker og protestanter har tatt sterk avstand fra Putin.

Også mange republikanere har tatt avstand fra Trumps hyllest, blant annet USAs tidligere visepresident Mike Pence: «Det er ikke plass i dette partiet for apologeter for Putin. Det er bare plass for frihetens forkjempere.» Trump var hovedtaleren på CPAC, og sa at «problemet er ikke at Putin er smart, noe han selvfølgelig er, men det virkelige problemet er at våre ledere er dumme», sa Trump. Det er uvisst om han siktet til den nåværende presidenten eller den forrige.

KIRKELEDER HYLLER PUTINS KRIG. Nettopp i disse dager sjokkeres vi over hvordan Kirill, patriarken av Moskva og Russland, har hyllet Putins angrep på Ukraina. Hans motiv er kanskje like kynisk som Putins: Den ukrainske patriarken har nekten å underlegges seg den russisk-ortodokse kirke, og vil ha en egen ukrainsk-ortodoks kirke.

I et slikt perspektiv blir det kanskje lettere å «forstå» Taliban når de går til «hellig krig» og dreper i Allahs navn?

Publisert 27. februar 2022

«Ja, det er Vesten som truer Russland. Ikke med våpen, men med det russisk elite frykter mer enn noe annet – demokrati, frihet og et alternativt liv for russere flest.» Det er politisk redaktør i Dagsavisen, Lars West Johnsen, som skriver dette 16. februar. En opplagt observasjon for mange, ikke minst for den mektige mannen i Kreml.

Notatene til denne lille betraktningen ble startet noen dager før Russlands brutale og folkerettslige angrep på Ukraina. Selv var jeg blant de mange som tvilte på at Putin ville angripe en selvstendig stat fordi prisen ville bli for høy. Vi tok altså feil. Putin lot som han "forhandlet" med europeiske statsmenn, blant annet Macron, og sendte først inn «fredsbevarende styrker» på «anmodning» fra to ukrainske fylker før han natt til torsdag gikk til fullskalaangrep. Det blir ikke lagt skjul på hensikten: Regimeskifte! Sist det skjedde var i Tsjekkoslovakia i 1968. Som vi vet så gikk det en stund, men ikke særlig lenge.

Flere kommentatorer har hevdet at denne okkupasjonen var begynnelsen på slutten for Sovjetunionen. Kanskje angrepet på Ukraina er begynnelsen på slutten for Russlands ambisjon om å bli en stormakt igjen. Jeg er redd de tydelige påminnelsene om at Ukraina ikke er NATO-medlem og at et angrep på landet ikke ville utløse artikkel 5, virket for fristende for en statsleder med dalende oppslutning på hjemmebane. Ingenting forener som en ytre fiende.

Ingen vet hvordan krigen vil utvikle seg, men alt tyder å at det blir en blodig krig – også for Russland. Og den kan bli langvarig. Historien viser at angrepskriger av denne typen nesten aldri har lykkes over en lengre periode.

Ingen vet om USA eller NATO involverer seg direkte eller nøyer seg med å sende våpen. Det vi vet, er at Russland har liten støtte – ut over Nord-Kora. Sanksjonene fra verdenssamfunnet sies å ikke ville ha avgjørende innflytelse på Russlands økonomi, i alle fall på kort sikt. Hardere sanksjoner er på gang. Oljeprisen går til himmels. Det samme gjør gassprisen. Og strømprisen. Europa kan få en ny flyktningkrise i fanget. Det kan også Russland få.

Krigen mellom Russland og Ukraina er svært alvorlig. NATO-sjef Jens Stoltenberg sier han håpet denne type kriger hørte historien til. På kynisk vis sier Putin at dersom Ukraina forsvarer seg, må de selv ta ansvaret for å ha startet krigen. Til russerne og ukrainere har diktator Putin denne beskjeden: Protester mot angrepet vil bli møtt med midler verden ikke har sett! Nå vil han slå Stalin i brutalitet mot egen befolkning.

Løgnen om nødvendigheten av angrepet fungerer kanskje på hjemmebane, men praktisk talt hele resten av verden gjennomskuer den. Nylig viste en rundspørring at mer enn 60 prosent av Ukrainas befolkning ønsker medlemskap i NATO. Hvis Putin lykkes med å sette inn et marionettstyre i Kyiv, må han ha en enorm stående hær i landet for å beholde makten. Dersom makten likevel glipper, er Ukraina nesten automatisk NATO-medlem. Ironisk nok på grunn av Putins politikk.

Putins Russland er omringet av stater som tillater amerikanske styrker på deres jord, flere av dem tidligere Sovjet-republikker. Det smerter selvsagt, men smerten er mer ydmykelse enn redsel for angrep.

Putin har malt seg inn i et hjørne. Det er ukjent hvilken oppslutning angrepet har i Russland. Russere flest ønsker ikke krig, og når soldater sendes hjem i kister kan Kreml få et problem.

Forholdet mellom Russland og Vesten har ikke vært dårligere siden den kalde krigen. Med det kyniske angrepet på et naboland sendes forholdet i fryseboksen. Verden er blitt et mye farligere sted.

Publisert 20. februar 2022

Rundt om i verden rister folk på hodet når Trump fortsatt hevder at han er den rettmessige presidenten i USA. Biden stjal valget. Påstanden har vært prøvd i et hundretalls rettssaker, alle konkluderte med at Trumps påstand er feil.

I et USA som er mer polarisert enn noen gang siden borgerkrigen, er det ikke samlende å bruke referanser til Adolf Hitler og Tyskland på 1930-tallet om det som skjer. Nå gjøres det likevel i stor grad, både innenfor og utenfor USA. Årsaken er at det ikke finnes andre referansepunkter å vise til: Det som nå skjer i USA har ikke skjedd i den vestlige verden siden 1930-tallets Tyskland.

Et nytt parti. Et konservativt parti skifter karakter og blir en kult med klare autoritære trekk, der all opposisjon avfeies som illojalitet til Lederen. Trumps posisjon i det republikanske partiet kan bare sammenliknes med Hitlers posisjon i det tyske nasjonalsosialistiske parti. Den blinde begeistringen Trumps tilhengere viser, har klare likhetstrekk med den som fulgte Hitler – uten at det dermed er sagt at det politiske innholdet er det samme.

Historien gjentar seg aldri, og den politiske situasjonen i USA i dag er ikke lik den Tyskland opplevde. Men det er noen svært stygge likhetspunkter som får europeere med en viss historiekunnskap til å fryse på ryggen. Det er forståelig at amerikanere flest er uten denne elementære kunnskapen om hvilke mekanismer som ledet til begeistringen for Hitlers fortelling – en begeistring som førte til at kravet om sannhet forsvant.

Sårede følelser. Hitler hadde noe av det samme utgangspunktet som Trump: Også han talte på vegne av mennesker som følte seg såret. Noen ville stjele landet, og han var den eneste som kunne redde nasjonen. Også han hadde alle psykopatens trekk med et skjørt og oppblåst ego. Også han visste at han ikke kunne vinne folkets hjerter på realt vis. Også han visste at hvis en løgn gjentas lenge nok, blir det en sannhet.

«I den store løgnen er det alltid en viss troverdighet» skrev Hitler i Mein Kampf. «Det vil aldri komme inn i hodet deres å dikte opp kolossale usannheter, og de ville ikke tro at andre kunne ha frekkheten til å forvrenge sannheten så fryktelig. Selv om fakta som beviser at dette er tilfelle kan bringes klart frem i deres sinn, vil de fortsatt tvile og vakle, og vil fortsette å tro at det kan være en annen forklaring» skrev Hitler i 1925. Hitler fortalte altså på forhånd sine tilhengere at han kom til å lyve for dem. Så der holdt han i det minste sitt ord.

Rett etter at Trump tapte for Biden i 2020, trodde et knapt flertall av republikanere på Trumps løgn om at valget var stjålet. Nå har tallet økt til 75 prosent. Hvorfor?

Nytte. «Tro er alltid basert på nytte», sier dr. Matt Blanchard, klinisk psykolog ved New York University. «Du tror kanskje jeg tuller, men ingenting selger den store løgnen som t-skjorter, caps og bannere. Slike gjenstander er vanligvis assosiert med idrettslag, ikke med politiske spørsmål. Trump og hans krets har behendig brukt disse gjenstandene for å generere den typen uhemmet lojalitet amerikanere forbinder med proffotball», sier han.

Mangelen på substans er nettopp poenget, ettersom Big Lies er strukturert for å vende oppmerksomheten bort fra deres mangel på substans. «Folk vil veie informasjon som direkte påvirker livene deres annerledes enn informasjon som virker mer abstrakt», sier han. «Vi ‘tror’ ikke så mye på ting som vi godtar informasjon vi finner nyttig. De fleste amerikanere ‘tror’ ikke helhjertet på den store løgnen, men de er mer enn glade for å godta den. Hvorfor ikke? Det kan være underholdende, det kan smigre identiteten din. Det kan kanskje hjelpe deg med å knytte bånd til andre mennesker i samfunnet ditt. Eller det kan hjelpe deg med å få ut litt raseri».

Makt. Blanchard fortsetter: «Trumps løgner har alltid handlet om makt. Han demonstrerer sin makt ved å lyve deg opp i ansiktet, og når det ikke får konsekvenser, ser han at hans makt er bekreftet. Det faktiske innholdet i løgnene hans er av underordnet betydning. Derfor vil Trump og de andre sprederne av den store løgnen bare bli diskreditert i øynene til sine støttespillere hvis de møter sin største frykt – ansvarlighet.»

Bandy Lee, en amerikansk psykiater som redigerte boken The Dangerous Case of Donald Trump: 27 Psychiatrists and Mental Health Experts Assess a President sier: «Å konfrontere dem, eller presentere fakta eller bevis, fungerer aldri. Du må fikse den underliggende følelsesmessige sårbarheten som førte til at folk trodde det i utgangspunktet. For mange er det vanligvis smerten ved ikke å ha en plass i verden, noe som forverrer den sosioøkonomiske ulikheten. Mangelen på et godt helsevesen, utdanning, evnen til å tjene til livets opphold og andre former for tapt verdighet, kan gjøre en befolkning psykologisk sårbar for de som ønsker å utnytte dem», sier Lee.

Det var nettopp såret stolthet som skapte rommet for Hitler og hans tilhengere. Han lovet dem ikke et bedre materielt liv, men å gi dem tilbake deres ære. Det virket. Selv om resultatet ble katastrofalt. (Kilde: Matthew Rozsa/Salon)

Publisert 1. februar 2022

Gjennom Norges NATO-medlemskap og et 150-årig kulturelt og økonomisk samkvem, er vi sterkt knyttet til USA. Landet er nå inne i sin største omveltningsprosess siden borgerkrigen sluttet i 1865. Det som skjer i USA, vil derfor få store konsekvenser også for Norge. Og: Det vil få store konsekvenser for demokratiet i en verden der denne styreformen stadig får skralere kår.

Valget i USA for mer enn et år siden er ikke over. Fortsatt hevder Trump at han er den rette presidenten i landet, ikke Biden. Hele to av tre republikanere tror ham. Valget var en test på demokratiets styrke i USA – og besto testen. Men bare så vidt. Til tross for at demokratene fikk syv millioner flere stemmer enn republikanerne, er stillingen i de to kamrene i Kongressen praktisk talt like – med en marginal overvekt for demokratene.

Endrer valglovene. Om ikke så mange månedene er det suppleringsvalg, og alt tyder på at de røde – som i USA er republikanerne – vil få majoritet både i Representantenes hus og i Senatet. Likevel frykter republikanerne – med god grunn – at de vil tape flertallet på sikt. Stadig flere flytter til de store byene, flere skaffer seg høyere utdanning og ulike minoritetsbefolkninger øker. Dette er til fordel for demokratene. Og republikanerne vet det.

Så hva kan de gjøre? Jo, de kan endre valglovene. I fjor vedtok 19 stater 34 lover som gjør det vanskeligere å stemme, ifølge Brennan Center for Justice ved NYU School of Law. 152 restriktive forslag skal behandles i år og vil – hvis de blir vedtatt – få avgjørende betydning ved høstens suppleringsvalg.

I en artikkel i magasinet The Atlantic skriver de to professorene Steven Levitsky og Daniel Ziblatt at «den største trusselen mot demokratiet er at GOP (republikanerne) stjeler neste valg». Og de gjør et helt lovlig – også om de skulle få langt færre stemmer enn demokratene. Statene som nå vedtar stemmebegrensende lover – alle republikanskstyrte – skreddersyr lovene slik at det eksplisitt rammer velgere som tenderer mot å stemme på demokratene.

Ny føderal lov legges død. Biden prøvde å få vedtatt en føderal lov som fratar delstatene retten til å lage diskriminerende lover. Som faktisk også Konstitusjonen forbyr. Dersom alle demokratene i Senatet hadde stått samlet på samme måte som republikanerne gjør i alle sine kampsaker, ville loven blitt vedtatt. Men to konservative demokrater – Kyrsten Sinema og Joe Manchin – stemte med republikanerne for å beholde filibusterregelen.

Dermed går Biden på enda et nederlag. I praksis åpner dette for at demokratene ikke har nubbesjanser til å ta svingstatene de vant ved siste valg eller stater som Florida eller Texas. Lovendringene innebærer blant annet at republikanerne kan overstyre valgkommisjonene, selv avgjøre hvilke stemmer som skal forkastes og selv stå for opptellingen av stemmene – også i byer der demokratene har flertall. De kan også ganske enkelt nekte å godkjenne valgresultatet hvis de ikke liker det. Hadde disse lovene vært på plass ved valget i 2020, ville Trump vært USAs president i dag.

Parti i endring. Mange er redde for at vi ikke i tilstrekkelig grad tar inn over oss at det republikanske partiet ikke lenger er et ordinært konservativt parti, men et parti med autoritære trekk, samlet under Trump. Dette har skjedd mot mange republikanske politikere og velgeres vilje, men det er lite de kan gjøre; Trump er grasrotas favoritt. Hans tilhengere bryr seg ikke om at han beviselig serverte mer enn 30 000 løgner i de fire årene han var president.

Men Trump har ikke oppstått i et vakuum. En prisbelønnet amerikansk journalist, Ron Suskind, hadde for tyve år siden skrevet en artikkel Bush-administrasjonen ikke likte. Han ble kalt inn på teppet av Karl Rove, en av strategene bak utviklingen i det republikanske partiet:

«Sommeren 2002, etter at jeg hadde skrevet en artikkel i Esquire som Det hvite hus (Bush-administrasjonen) ikke likte . . . hadde jeg et møte med rådgiver Karl Rove. Han uttrykte misnøye. Så fortalte han meg noe jeg på det tidspunktet ikke helt forsto, men som jeg nå tror uttrykker selve kjernen i Bush’ administrasjon. Rådgiveren sa at folk som meg levde «i det vi kaller det virkelighetsbaserte fellesskapet» som han definerte som folk med «troen på at løsninger dukker opp etter en kritisk analyse av virkeligheten». Jeg nikket, og mumlet noe om prinsipper fra opplysningstiden og empirisme. Han avbrøt meg. «Verden virker ikke helt slik lenger», sa han, og fortsatte «vi er et imperium nå, og når vi handler så skaper vi vår egen virkelighet. Og mens du studerer den virkeligheten så kritisk du bare vil, så handler vi igjen og skaper nye virkeligheter som du kan studere. Og slik kommer tingene til å ordne seg. Vi er historiens aktører, og dere – alle dere – vil bli stående igjen og studere det vi gjør.»

Dette skrev Ron Suskind i 2006.

Borgerkrig? Stormingen av Kongressen 6. januar i fjor ble et foreløpig klimaks for det «nye» republikanske partiet. Selv om angriperne ikke lyktes med å stanse opptellingen av valgmenn og dermed stanse godkjenningen av Joe Biden som USA lovlig valgte president, ble det en prøve på institusjonenes styrke. Et år etter er rundt 700 av angriperne under tiltale, men angrepet ble likevel et signal om hvilke krefter som er under oppseiling i USA. Disse kreftene bryter med alle verdiene USA er tuftet på og som gjorde at landet ble alle andre vestlige lands forbilde. Raidet mot Kongressen svekket verken republikanerne eller Trump. Tvert imot. Dermed settes de fremste kjennetegnene for et sunt demokrati til side. Hva hvis demokratene vinner valget, men republikanerne nekter å akseptere det?

Nå snakkes det åpent om faren for en ny borgerkrig i USA. Kanskje ikke i form av armeer som står mot hverandre, men at stadig flere institusjoner – fra domstoler til akademia, fra politi til helsevesen – blir politisert. Det fører til ytterligere splittelse, som kan føre til voldsutgytelse i mindre skala – som igjen kan akselerere. Og gjøre at stadig flere utenfor USA stiller spørsmål ved landets egnethet som forbilde.

Valgkampen frem til mellomvalget i november, da alle de 435 representantene i Huset og 34 av de 100 senatorer skal velges, er i gang. Den politiske tyngdeloven, men også Bidens manglende popularitet, tilsier at republikanerne får flertall i begge kamre. Bidens handlingsrom er dermed ytterligere innsnevret. Det øker mulighetene for at republikanerne – og med en viss sannsynlighet Trump – kan innta Det hvite hus om tre år.

Det vil i så fall være et annet parti enn det som vant i valget i 2016. Hvordan partiet vil se ut, vet ingen. Bortsett fra at det vil stå enda fjernere fra de idealene landet – og de fleste land i den vestlige verden – ble grunnlagt på.

Publisert 27. desember 2021

– Uten fakta finnes det ikke noen sannhet. Hvis det ikke finnes noen sannhet, finnes det heller ikke tillit. Og hvis det ikke finnes tillit, finnes det heller ikke en felles situasjons- og virkelighetsforståelse. Da opphører demokratiet å fungere.

Digital atombombe. Dette skriver Hedda Langemyr i en kommentar i Dagsavisen. Hun frykter krigen som har flyttet inn i sosiale medier og tar utgangspunkt i talen den ene av fredsprisvinnerne – Maria Ressa – holdt 10. desember i Oslo rådhus. Ressa sammenlignet de utfordringene de digitale plattformene har for den frie journalistikken og for demokratiet med en usynlig atombombe som har eksplodert i vårt informasjonssystem, og mener verden må forholde seg til det på samme måte som vi gjorde etter Hiroshima og Nagasaki.

Trussel. Vårt eget PST advarer også om trusselen fra nettaktører som ikke vil demokratiet vel, men som stadig flere mennesker velger å tro på. Selv om digitaliseringsteknologien har hatt klare fordeler for demokratiutviklingen, har den også skapt større splittelser i befolkningen gjennom desinformasjon og spredning av konspirasjonsteorier. Noen ser det som sitt fremste mål å skape mistillit til vitenskap, medier og myndigheter.

Mistillit. En konsekvens av denne mistilliten er for eksempel den vaksineskepsis vi nettopp nå høster de bitre fruktene av. Under dekke av frihet, opptar uvaksinerte nå en betydelig del av kapasiteten i vårt helsevesen og er overrepresentert på dødsstatistikken som følge av en sykdom som de mener ikke finnes. De drives ikke av fakta, men av sterke følelser. På nettet møtes de i felles frustrasjon over et samfunn som vil frarøve dem friheten til å ta uansvarlige og bokstavelig talt livsfarlige beslutninger. I sine ekkokamre er de ikke bundet av redaktørplakat eller sannhetskrav, og kan velge fiender fra hele samfunnspaletten. Det skaper et hardere samfunnsklima der kostnaden ved demokratisk deltagelse kan være høy – særlig for kvinner og minoritetsgrupper. Slike grupper tas ofte i forsvar av ansvarlige myndigheter og redaktørstyrte medier, og legitimerer dermed utgruppenes hatytringer mot dem. Nettopp i land der tilliten til media og myndigheter er lav, er koronasmitten høyest. Bulgaria var i høst det landet i Europa med lavest vaksinasjonsgrad, men også det landet som har lavest tillit til myndigheter og institusjoner. 

Alternative medier. Såkalte alternative medier øker på bekostning av redaktørstyrte medier. Moderne algoritmer får definisjonsmakt og svekker det offentlige ordskiftet. Fakta vektes ikke lenger som avgjørende, sannhet er til enhver tid det som fremmer utgruppenes fantasier. Over tid vil dette forme samfunnene vi lever i. Krigen har flyttet fra slagmarken til nettet, men ofrene er de samme: du og jeg. – Etter andre verdenskrig ble det etablert en ny verdensorden. Stormaktsrivaliseringen vi ser i dag mellom USA og Kina, USA og EU, samt den rivende teknologiske utviklingen, fordrer et mye sterkere fokus på institusjonsbygging for å underbygge tilliten i samfunnet, skriver Langemyr. Hun mener det ikke er mulig å sette i verk et totalforsvar i Norge før disse truslene er kollektivt erkjent, og ulike grupper og miljøer begynner å snakke om hvilke konsekvenser dette har for dem og for deres rolle i samfunnet.

Det er altså ingen selvfølge at jeg kan skrive en blogg som Sensum og at du kan lese den. Over hele verden – også i Europa – skjer angrep på det frie ord - på journalister som avdekker brudd på menneskerettigheter, korrupsjon og maktmisbruk. Den internasjonale presseorganisasjonen Reportere uten grenser utgir hvert år en pressefrihetsindeks. For femte år på rad troner Norge på toppen med de nordiske land hakk i hæl. USA ligger på 44. plass, Russland på 150. plass og Kina på 177. plass med bare tre land bak seg av de 180 landene på indeksen. Bare de 12 første landene får karakteren «land med gunstig miljø for journalistikk».

Publisert 28. oktober 2021

Donald Trump er fortsatt den sterke mann i Det republikanske partiet. Selv som tapende president er oppslutningen om ham sterkere enn noen gang. Nylig var han i Iowa, der oppslutningen om republikanerne har økt kraftig. Halvparten av republikanske velgere i USA mener valget i fjor ikke var rettferdig.

Velgerboikott? Trump vet dette, men det er ikke nok for ham: Nå forlanger han at hele partiet stiller seg bak hans påstand om at han vant presidentvalget i fjor og at Biden stjal valget. Dersom partiet ikke gjør det, sier han at 29 prosent av republikanske velgere ikke vil delta ved mellomvalget neste år eller ved presidentvalget i 2024.

«Hvis vi ikke avslører presidentvalget i 2020 som bedrageri (som vi har grundig og endelig dokumentert), og gjør noe med det, vil republikanerne ikke stemme i 2022 eller 2024», sier han i en uttalelse nylig. Å «gjøre noe» betyr at valget underkjennes og at han innsettes som USAs president.

Selv republikanere har problemer med Trumps påstand om at de har dokumentert valgfusk. Trump tapte samtlige søksmål om at valgfusk i rettsapparatene. Likevel fortsetter han å hevde at valget var stjålet. Han er nå i gang med valgkampen for mellomvalget neste år og har mer enn antydet at han stiller som kandidat ved presidentvalget i 2024.

Bekymring. Nøytrale kommentatorer er bekymret for hva slike utsagn gjør med demokratiet i landet. En av dem er John Stoehr, redaktør av The Washington Spectator. Han foreleser også i politisk vitenskap ved Yale University og er fast spaltist i The Guardian. I en lengre artikkel på nettstedet AlterNet går han kraftig ut, og skriver «det er tydelige tegn på at ‘sadisme’ er drivkraften i Det republikanske partiet». Han definerer sadisme som glede ved å se andre mennesker lide. Og selvsagt understreker han at republikanere flest ikke er sadister, men at de – kanskje mot bedre vitende – støtter dem som faktisk er det.

Han mener republikanerne ikke lenger har noe politisk mål, annet enn å beskytte «hvite respektable» mennesker og straffe utsatte grupper – som svarte, muslimer, kvinner og mange andre. Når slike «utgrupper» får makt, føler «respektable hvite» seg maktesløse og undertrykte. De føler sin makt truet, og roper etter ‘frihet’ til å holde utgruppene i sjakk.

Gruppen «respektable hvite» er den store gruppen amerikanere som tidligere bafant seg i midten av det politiske landskapet. Fra 1930-årene til slutten av 1960-tallet hellet denne gruppen mot demokratene, men fra 1980-årene (med Reagan) begynte de å helle mot republikanerne. Gruppen var tidligere immune mot politiske uakseptable utsagn og vedtak, men har nå ingen motforestillinger mot Trumps stil eller republikanernes stadig mer åpenlyse tilsidesettelse av demokratiske spilleregler. Som diskriminerende valglover i flere av sørstatene.

Farlig retorikk. Stoehr mener retorikken fører til at stadig flere «respektable hvite» frykter alle ikke-hvite mer enn andre hvite – selv om de absolutt ikke er respektable. Dette har vært målet for autoritært orienterte amerikanere til alle tider, men det har aldri vært republikanernes offisielle politikk. Autoritære – og høyreorienterte kristne – har sverget til mantraet Gud over mennesket, menn over kvinner, hvite over alle andre, fordi det har tjent deres mål. Nå mener Stoehr at det er blitt offisiell politikk for Det republikanske partiet. De tok valget av Obama som en advarsel om hva som var i ferd med å skje, og mobiliserte.

Stadig flere delstater innfører praksisen om «Critical Race Theory», der historiske lærebøker ikke tillates å sette den hvite rasens fremferd i et dårlig lys. Ledelsen ved Carrol Independent School District i Texas krever nå at der det brukes bøker om Holocaust også skal brukes bøker med «motstridende synspunkter». Det er republikanernes «autoritære base» som har overtatt partiet, og Trump passet dem som hånd i hanske, skriver Stoehr.

Stoehr avslutter artikkelen med å vise til ti republikanske guvernører som i begynnelsen av oktober dro til grensen mot Mexico for å presse Biden til å stenge grensen enda mer effektivt. «Grensen de forsvarer er ikke grensen mellom USA og Mexico. Det er grensen mellom dem og oss, mellom GOPs autoritære base som ikke kan føle seg fri med mindre noen lider, som innvandrere – og alle andre som føler seg frie når de deler makt med andre.»

Stoehr tilhører en stor gruppe politiske kommentatorer som stiller seg kritiske til den destruktive polariseringen som finner sted i det amerikanske samfunnet. De kritiserer begge de to store partiene, men slår særlig hardt til mot det de mener er forsøkene på å avdemokratisere Amerika.

Publisert 10. september 2021

Nylig dro verdens rikeste mann, Jeff Bezos, mannen bak Amazon netthandel, ut i verdensrommet i sin selvbygde rakett Blue Origin. En uke etter tok Sir Richard Branson samme turen i sitt nye Virgin Galactic Unity 22. Elon Musk, også en av vardens aller rikeste, har sitt SpaceX-program.

De tre er særdeles vellykkede forretningsmenn, som – så vidt vites – har tjent pengene på ærlig vis. Mange mener derfor at de må få bruke pengene sine som de selv ønsker. Andre mener de burde gi mer av sine enorme formuer til gode formål i stedet for bokstavelig talt å brenne opp pengene. Bezos’ fraskilte kone, Tuttle MacKinzie Scott, forpliktet seg i fjor gjennom gaveinitiativet Giving Pledge til å gi 5,8 milliarder dollar til ulike gode formål. Når Bezos etter romferden ga 200 millioner dollar til ofre for koronaviruset, blir det nærmest for småpenger å regne.

Betaler nesten ikke skatt. Mange reagerer særlig på at Bezos i realiteten nesten ikke betaler skatt, mens vanlige amerikanere må betale opp til 37 prosent. Dermed mener mange at de subsidierer de ultrarike. I juli vakte det oppsikt da det ble kjent at det forelå en hemmelig avtale mellom enkelte superrike og USAs skattemyndigheter. Biden lovet å følge opp forholdet – ved å straffeforfølge den som hadde lekket avtalene.

En av lederne i hjelpeorganisasjonen Oxfam, Deepek Xaviar, går hardt ut mot Bezos’ og andre superrikes bruk av penger: «Vi har nådd en stratosfærisk ulikhet. Milliardærer sender penger ut i verdensrommet, vekk fra en verden med pandemi, klimaendringer og sult. Elleve mennesker dør hvert minutt av sult mens Bezos bruker milliarder på en elleve minutters personlig romfart. Dette er menneskelig dårskap – ikke menneskelig prestasjon», sier han.

Xaviar påpeker at en formuesskatt på bare tre prosent ville gitt USA en inntekt på seks milliarder dollar i året bare fra Bezos – uten at det ville vært merkbart for ham selv.

Ny bok. Det ligger nærmest som en medfødt refleks i oss at penger gir lykke. Det benektes heftig av dem som har nok, og burde derfor kanskje bekrefte påstanden. Likevel er det lite forskning på dette. Derfor har Michael Mechanic nylig utgitt en bok med den enkle tittelen Jackpot: How the Super-Rich Really Live – and How Their Welth Harms Us All. Her samler han forskning som faktisk er gjort, blant annet gjennom samtaler med psykologer som har behandlet superrike som opplever problemer med rikdommen.

I USA er forestillingen om at penger skaper lykke sterkere enn i andre land. Troen på den amerikanske drømmen er fortsatt levende. Mange amerikanere – også demokrater – mener det er galt å skattlegge de rike for sterkt. Dette til tross for at de aller fleste superrike har arvet rikdommen. Jeff Bezos, Bill Gates og Mark Zuckerberg er unntakene, ikke regelen.

De aller rikeste lever i sine egne bobler, helt utenfor vanlige menneskers levde erfaringer og virkelighet. Mechanic forklarer hvordan de superrike involverer seg i sosiopatisk eller antisosial adferd – uten at det får konsekvenser for dem selv. Og han bruker – av alle – Donald Trump som eksempel. De blir derimot rotløse og ulykkelige, og kveles av en følelse av at de aldri får nok.

Han sier det har pågått en klassekrig i Amerika, og de rike vant. Likevel føler svært mange amerikanere – særlig republikanere – at de er deltagere i denne krigen og at de alle har mulighet til å vinne ved hardt arbeid.

Forfatteren mener historien om utsiktene for oppadgående mobilitet dekker over de strukturelle realitetene i det amerikanske samfunnet. Han hevder at oppadgående mobilitet er mer en myte enn en realitet. Faktisk har de fleste amerikanere opplevd det motsatte siste 40 år: De har opplevd nedadgående mobilitet.

Mange superrike trenger ikke å arbeide, men «sosialiserer» seg gjennom hverdagen ved å delta i ulike arrangementer. Men det finnes også dem som blir arbeidsnarkomane. De reiser mye, de har egne selskaper som tar seg av alle deres plikter – fra økonomi til husholdning og avtaler. De deltar sjelden på arenaer der vanlige amerikanere møtes, men konkurrerer med andre superrike om vanvittig kostbare eventyraktiviteter.

Det er fastslått at de er mindre empatiske og mer utsatt for antisosial adferd enn andre. De er mindre sosialt engasjert. Mechanic viser til studier som tyder på at en dust som plutselig får mange penger, blir en større dust. Men en som er et flott menneske, kan forsterke dette gjennom rikdommen. Penger forsterker altså din personlighet. I likhet med de aller fattigste, har superrike en forhøyet risiko for narkotikaavhengighet. Barn av superrike oppdras implisitt til at de kan gjøre hva de vil, for ingen bryr seg.

Det optimale punktet. For mye og for lite penger skaper altså problemer. Finnes det et optimalt punkt for økonomi og lykke? Ja, mener Mechanic. Såkalte lykkeindekser viser at de som (i USA) tjener mellom 65 000 og 105 000 dollar i året skårer høyest. Det sies ikke noe spesifikt om formue, men det ligger implisitt i funnene at det gjelder formuer som er typiske for denne inntektsgruppen. Her må det legges til at medianinntekten i USA er langt lavere enn i Norge; bare rundt 35 000 dollar.

Når du kommer vesentlig over det optimale punktet og har alle normale behov dekket, er det bare økt bekvemmelighet som teller og livstilfredsstillelsen begynner å avta. Vi vet egentlig ikke hvorfor, men det pekes på at for å opprettholde denne krevende livsstilen må ofte en person jobbe hele tiden. Dermed kan de sosiale forbindelsene forsvinne. Mennesker i høyt betalte stillinger må være på vakt hele tiden, har for mange ansvarsområder og mindre tid til å nyte livet. De får mange penger og få venner. Men mange som sirkler rundt deg i håp om å bli sett eller tilgodesett.

Da Mechanic arbeidet med boken prøvde han å intervjue mange superrike, men nesten ingen var villig til å snakke om sine følelser. Derimot snakket de gjerne om sine bragder. Derfor måtte forfatteren snakke med de superrikes mange mellommenn – fra PR-folk til økonomimedarbeidere, fra psykologer til eiendomsmeglere.

Mechanic sier at de superrike ikke er dårlige mennesker, og han ønsker ikke å nedvurdere dem. Han ønsker å blottstille et system som etter hans mening er feil, og som splitter amerikanere fremfor å samle dem. Det skaper et samfunn med ekstreme vinnere og ekstreme tapere. Amerikas sjel var helt frem til 1980-årene den store og blomstrende middelklassen. Det var den som gjorde Amerika til verdens mest vellykkede samfunn. Nå er middelklassen i ferd med å forsvinne, sier han.

Publisert 10. september 2021

For flere år siden satt jeg på flyet fra New York til Mexico. En stund før landing fikk vi utdelt et formular der vi skulle oppgi data om oss selv. I setet ved siden av meg satt en yngre, hyggelig mexicaner. Han var pilot og satt i uniform.

Vi hadde pratet mye sammen, og han kunne ikke unngå å se at jeg oppga yrket mitt til editor, som jeg faktisk var. På en høflig og diskré måte sa han at jeg ikke burde oppgi den tittelen, og spurte om jeg ikke kunne bruke en annen. «I Mexico er journalister og redaktører svært utsatt», sa han. Han frarådet også communication manager, som jeg hadde vært i de fleste år av mitt yrkesaktive liv. Jeg valgte graphic designer, som jeg hadde vært i yngre dager etter at jeg flyttet til Oslo. Denne tittelen bruker jeg fortsatt når jeg er i utlandet. Og ikke uten grunn.

Mange drept. Journalister er fritt vilt i svært mange land. Dessverre blir listen lenger for hvert år. I fjor ble 50 journalister drept i utøvelsen av sitt yrke. Mexico regnes som verdens farligste land for journalister, med åtte drepte i fjor. Rådet fra min pilot-venn var et godt råd. I mange land blir journalister banket opp, satt i fengsel eller trakassert. Og grunnen er alltid den samme: De skriver ting som landets myndigheter ikke liker. I praksis betyr det at de frykter for sannheten. Reportere får stadig vanskeligere arbeidsforhold i stadig flere land.

«Det er bare i Norge og Norden jeg oppgir at jeg er journalist», sa en ung mann til meg en gang på fergen mellom Hellesylt og Geiranger. Han skrev reisereportasjer for National Geographic, men kalte seg alltid fotograf ellers i verden.

Pressefrihetsindeks. Hvert år lager presseorganisasjonen Journalistes sans frontières (JSF) en indeks over pressefriheten i alle verdens land. Ikke overraskende kommer Norge på førsteplass etterfulgt av Finland, Sverige og Danmark. Helt nederst kommer Eritrea, Hviterussland er nr. 158 og Russland nr. 150. USA har dalt på listen er nå på 44. plass, og er dermed blant de siste av landene i den vestlige verden.

I Hviterussland har nylig Alexandr Lukasjenko tatt grep som fører landet enda lenger ned på listen. Nå har landets justisdepartement tatt ut tiltale mot landets uavhengige journalistforening (BAJ). Hvis departementet får det som de vil, blir journalistforeningen forbudt. Justisdepartementet beskylder foreningen for mislighold av en leiekontrakt. Journalistene får ikke anledning til å hente ut dokumenter som beviser at de har betalt, fordi myndighetene stengte lokalene deres 14. juli.

Det ble gjennomført 51 ransakninger i Hviterussland 14. juli og minst 20 journalister og menneskerettighetsaktivister ble arrestert. Det skjedde dagen etter at Lukasjenko møtte sin russiske kollega Vladimir Putin – for fjerde gang i år. Begge land prøver å fjerne alle regimekritiske stemmer fra den offentlige debatten.

I Russland er nesten alle frie medier stengt. Også der har myndighetene brukt syltynne formelle begrunnelser. Flere opposisjonspolitikere soner nå lange fengselsstraffer. Det gjør også journalister som har omtalt demonstrasjonene etter at Aleksej Navalny ble fengslet. Flere er redde for å uttale seg kritisk om myndighetene. Det er særlig uavhengige medier og menneskerettsorganisasjoner som er utsatt.

Nettstedet Komanda 29 består av advokater og journalister som hjelper russere som beskyldes for «informasjonskriminalitet». Nettstedet har blant annet informert om hvordan russere bør opptre under ransakelsesordre i forbindelse med pågripelser, og hva de bør si under avhør. 16. juli ble siden blokkert av russiske myndigheter fordi den var «knyttet» til en utenlandsk organisasjon. To dager senere var nettstedet borte. En av advokatene tilknyttet nettstedet sa at «nå kan du få straff bare for å dele et innlegg med oss. Vi ønsker ikke å utsette våre følgere for det. Sikkerheten kommer først», sa Ivan Pavlov til nyhetssiden Meduza.

Tyrkia har stengt alle medier som ikke er direkte statseide eller som ikke er et talerør for myndighetene. På JSFs liste over pressefrihet befinner alle de muslimske landene seg blant landene lengst nede på listen. I juli ble ærverdige BBC – som regnes som en av verdens mest pålitelige nyhetsformidlere – kalt «Fake News Broadcasting Company» av en talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet. BBC hadde skrevet om flommen i Henan og vist bilder fra redningsarbeidet. De fortalte at 58 mennesker hadde mistet livet som følge av ekstremvær med påfølgende flom i provinsen.

Myndighetene hevdet hensikten med reportasjen ikke var å fortelle om flommen, men «å forsøke å ødelegge ryktet til Kina ved i stor grad å avvike fra journalistiske standarder». Antakelig kinesiske standarder. Journalistene skal ha blitt angrepet av innbyggerne i byen Zhengzhou, og måtte slette opptak.

Publisert 9. september 2021

Den konflikten som utspiller seg i det amerikanske samfunnet akkurat nå, er ikke ulik de konfliktene vi har hatt i Europa. Men noe er likevel annerledes. Europa gjennomlevde to kriger i det forrige århundret som satte spor i oss. Demokratiet vant over to typer diktatur – fascismen og kommunismen. Vi fikk et liberalt demokrati som verdsatte frihet og skaperkraft, fred og velstand. Men den europeiske liberalismen seiret fordi den tok opp viktige elementer fra de opprinnelige strømningene i fascismen og kommunismen – likhet, frihet og et sosialt sikkerhetsnett. Liberalismen var tvunget til å gi det i bytte mot «fred» fra borgerne.

Tok ikke signalene. USA tok ikke opp disse signalene fra folket. Først og fremst fordi signalene ikke var like tydelige der som i Europa. Amerika var mulighetenes land. Folk klarte seg best på egenhånd. Det var ikke behov for noe sosialt sikkerhetsnett. Europa hadde hatt de to krigene tett innpå seg. Det hadde endret vår måte å tenke på. Samarbeid og tillit, både til hverandre og til myndigheter, gjorde at vi valgte en annen strategi enn amerikanerne. USA har derfor i dag de samme problemene som Europa hadde like før og etter Andre verdenskrig. Det er ikke alltid USA ligger foran Europa.

Forskjellige historiefortellinger. Vi fikk forskjellige historiefortellinger. Amerikanerne trodde på historien om det sterke enkeltindividet, europeerne trodde på historien om samarbeid – mellom enkeltmennesker, grupper og myndigheter. Nå settes den amerikanske modellen under press; 320 millioner enkeltindivider kan ikke løse de nye problemene verden står overfor – fra klimakrise og koronaepidemi til endrede sosioøkonomiske forhold og strukturell arbeidsledighet.

På sikt kan det gå særlig hardt ut over republikanerne: Antallet hispanics, asiater, svarte og andre minoriteter øker, det samme gjør antallet med høyere utdanning. Urbaniseringen øker. Det gjør også kravene til godt betalte jobber. Halvparten av alle amerikanere har lavinntektsjobber, mens noen få stadig tar en større del av kaka. Det styrker demokratenes tradisjonelle kjepphester.

Andelen superrike øker, men er likevel forsvinnende liten. I mars vakte det oppsikt da Elon Musk gikk ut og sa at lederne for amerikanske storkonserner ikke fortjener honorarene de får. Mange av dem tjener langt over 20 millioner dollar i året, men Musk mener de kunne få like dyktige ledere for 2 millioner. Han sa pengene gikk rett i do.

Amerikanske toppledere har alltid vært beundret; de var levendegjøringen av den amerikanske drømmen. Alle kunne oppnå dette ved hardt arbeid. Nå går det opp for stadig flere at dette ikke stemmer. Tvert imot: I den vestlige verden er USA det landet der den amerikanske drømmen vanskeligst lar seg realisere. Stadig flere mister troen på historiefortellingen. Men det kommer ikke noen ny, samlende fortelling som erstatter den gamle.

Identitet. Noen klarer å leve med det. Det gjelder særlig de som ikke er avhengige av historier for å føle at de har en identitet. De klarer seg i et samfunn i endring. Verre er det for dem som er avhengige av ytre forhold de ikke selv har kontroll over. De føler at de er vitner til et tog som kjører forbi dem i stadig større fart, og de klarer ikke å hoppe på. Kanskje fordi de ikke har egenskapene som trengs, kanskje fordi de ikke innser at toget ikke sakner farten. Nå klandrer de andre for at de blir stående på perrongen: Demokratene. Staten. Innvandrere. Kina. Systemet.

De gjør den klassiske tabben: de ser bakover, til en verden som var enklere. Da de hadde en godt betalt jobb. De ble sett og hørt. De hadde én identitet: de var amerikanere. Sakte forsvant dette Amerika. Ingen har lenger bruk for dem og de ble sinte. Så kom Trump. Han sa han forsto dem og ga dem håp. Men flertallet av folket trodde ikke på ham og kastet ham ut. Nå mener de (på perrongen) at det ikke kan stemme; det stemmer ikke med historien de er blitt fortalt og har trodd på. Han tapte ikke valget. Noen stjal seieren fra ham. Så vokser sinnet.

Det republikanske partiet ble kuppet av Trump. Nå har han all makt, partiet er blitt et rent Trump-parti. Mange republikanere liker det dårlig, men har ikke noe valg.

Nylig ble Liz Chaney – som regnes som svært konservativ, og er datter av tidligere visepresident Dick Cheney – kastet fra ledelsen i republikanernes representasjon i Representantenes hus. Årsaken er hun mener det republikanske partiet må gå videre uten Trump. Det hjelper lite; hele 80 prosent av de republikanske velgerne mener beslutningen om å kaste henne var riktig. Republikanere ved Stanford College forlangte i forrige uke at Associated Press skulle sparke journalisten Emily Wilder fordi hun i sin collegetid hadde vært med i «Students for Justice in Palestine». AP måtte gi henne sparken – til store protester fra pressekretser. Wilder er selv jøde.

Nye lover. I flere stater der republikanerne har flertall, er det nå vedtatt nye lover som er skreddersydd for å frata stemmeretten til grupper som har en tendens til å stemme demokratisk. Nå har Texas vedtatt en lov som innebærer at lærere ikke får fortelle elevene om historiske forhold som setter hvite amerikanere i et negativt lys. Skolemyndigheter, advokater og foreldre – og selvsagt demokrater – protesterer, men til ingen nytte. Republikanerne vil ikke tillate at en nøytral kommisjon undersøker angrepet på Capitol 6. januar; de vil gjøre det selv. Nå frykter mange at dersom republikanerne får flertall i begge kamre i Kongressen, kan de nekte å godkjenne et valg der demokratene har fått flertall. I domstoler over hele USA, inkludert Høyesterett, har nå republikanere flertall, og skiller lag med demokratiske dommere i mange saker. USA har ikke lenger et uavhengig rettsvesen. Advokater over hele verden, også Norge, uttrykker stor uro.

Autokratiske og diktatoriske stater, som Russland og Kina, utnytter dette til fulle, og hevder at deres juridiske system er det amerikanske overlegent. Det er selvsagt en kynisk løgn, men den tjener sikkert hensikten på hjemmebane. For mange i vår del av verden svekker utviklingen i USA troen på det liberale demokratiet.

Ujevnt debattnivå. Jeg besøker en rekke amerikanske nettsteder for å få bakgrunnsinformasjon til denne typen artikler. Dessverre er nettstedene ofte sterkt preget av å støtte enten det demokratiske eller det republikanske partiet. Dette i kontrast til norske medier som er langt mer balanserte. Det som likevel slår meg er at mens demokratisk orienterte nettsteder referer til en rekke konkrete saker, spinner nettsteder som støtter republikanerne nesten alltid rundt påstanden om at demokratene vil gjøre USA sosialistisk. Det svekker troverdigheten til disse mediene.

Publisert 7. juli 2021

Gapet mellom republikanere og demokrater i USA er større enn på mange år. Det siste halvannet året har forskjellene blitt enda tydeligere. Republikanerne konsentrerer all sin energi om begrepet frihet. Det kan bli en akilleshæl for partiet når det summeres opp hva de legger i begrepet: Å ikke bruke ansiktsmaske under pandemien, retten til å true med automatvåpen i statlige lov-forsamlinger, å bære våpen overalt, også i Kongressen, å kalle stengning av skoler under pandemien for krenkelse av frihet. Eller at angrepet på Senatet 6. januar var et legalt besøk i en offentlig bygning og at forsøket på å overstyre et lovlig valg er et eksempel på frihet.

Den amerikanske konstitusjonen tolker frihetsbegrepet vidt. Amerikanere fikk gjennom grunnloven frihet til å begå kriminelle handlinger så lenge de er forberedt på møte de juridiske konsekvensene. Å begå ulovlige handlinger er en del av friheten.

Står ikke fritt til å ignorere sannheten. Men det er likevel én frihet Konstitusjonen ikke tillater. For hvis denne friheten ble tillatt, ville grunnlaget for Konstitusjonen falle bort. I kjølvannet av Watergate-skandalen i 1973 skrev Jonathan Schell en artikkel i The New Yorker, der han konstaterer: «I et demokrati står vi fritt til å gjøre mange ting, men vi står ikke fritt til å ignorere sannheten». Et stort flertall av amerikanerne, også blant republikanere, støttet ikke Nixons rett til å lyve om sin involvering i affæren. Nixon måtte gå av da han ble truet av en riksrettssak som han ville tape. – Sannhet og rettferdighet er forankret som mektige krefter i hjertet av vårt politiske system. Det har formet og bestemt de grunnleggende strukturene til våre institusjoner, skrev han.

Flere kommentatorer har tatt frem dette sitatet i forbindelse med republikanernes unisone insistering på at Trump vant valget. En av dem er professor Mark Danner (bildet over), spesialist på studier av årsaker til krig og konflikter. I en artikkel i New York Review of Books tar han et kraftig oppgjør med angrepet på Senatet 6. januar. – De to prinsippene som gir legitimitet til vårt demokrati – en regjering som er innsatt gjennom valg i stedet for vold, og respekt for utfallet av den tapende part – settes nå i vanry av en betydelig del av den amerikanske velgermassen, skriver han. Han peker på at forrige gang disse prinsippene ble forlatt var under borgerkrigen, og de ble ikke reetablert før etter at de beseirede sørstatene et århundre etterpå tok tak i den rasistiske undertrykkelsen av svarte.

– Kuppet var en forbrytelse. Danner mener at når USA oppfører seg slik det nå gjør, viser historien at landet ikke vil beholde sin nåværende form. I 1973 viste systemet seg selvkorrigerende, da republikanere og demokrater var enige om at uansett hvor uheldig Nixons oppførsel var, kunne ikke sannheten ignoreres. Som et resultat overlevde nasjonen.

Danner mener situasjonen denne gangen er en helt annen. – Når det gjelder Capitol-kuppet har vi ignorert sannheten. Kuppet var en forbrytelse mot staten, og fordi den utfoldet seg live på TV som et stort, offentlig skuespill, tror amerikanerne at de vet sannheten om kuppet. Men det gjør vi ikke. Vi kjenner ikke planleggingen og hvem som var involvert. Vi vet ikke hvorfor Capitols tjenestemenn i flere timer nektet å sette inn tropper. Vi vet ikke hva presidenten gjorde da volden han utløste ble vist på TV-skjermene. Vi vet ikke fordi Trumps tilhengere har blokkert en uhildet etterforskning, skriver han.

Og han fortsetter: – Om Capitol-kuppet er det ingen delt virkelighet. Det er det heller ikke om valgets legitimitet. Likevel – for millioner av amerikanere forblir den legitime presidenten Donald Trump. Et slikt syn har ingen presedens i et kvart årtusen amerikansk historie.

Bekymret. Danner er bekymret for at Fox News’ stadig hardere angrep på visepresident Kamala Harris representerer alt det mange hvite amerikanere har lært å frykte: Hun er farget, hun er kvinne og hun representerer verdier mange hvite amerikanere ikke deler. Angrepene er ikke bare et forsøk på å hindre hennes sjanser ved fremtidige valg, men å intensivere det hatet som må til for å holde Trumps store løgn ved like.

Danner frykter at den tilpasningen av valglovene som nå gjennomføres i Arizona og flere andre stater, har til hensikt å svekke tilliten til det tradisjonelle amerikanske systemet og å legitimere alternative virkeligheter. Han mener legitimeringen av vold fra grupper som Oath Keepers, Proud Boys og Three Percenters utgjør aksepten av en paramilitær fløy i Det republikanske partiet.

– Slike fløyer er karakteristiske for alle fascistiske bevegelser. Med grunnlag for å bestride alle valg som ikke ender i deres favør, kan republikanere svært lett komme til å støtte vold. Ved bruk av kidnapping, drap på offentlige personer, bombeangrep eller masseskytninger kan en liten gruppe voldelige aktører velte landets politikk, skriver han.

Hensikten med slike handlinger kan være å provosere statens sikkerhetsorganer til å overreagere, arrestere mange mennesker og dermed avsløre sin undertrykkende karakter og oppmuntre til sympati for terroristenes sak. – Vårt land står overfor en enestående tid. Det begynner å bli for sent å stoppe det spill Trump og republikanerne har satt i gang i Det republikanske partiet. Ved ikke å advare, ignorerer vi sannheten om disse menneskene, avslutter professor Danner.

Publisert 7. juli 2021

Når jeg i overkant av de fleste nordmenn er opptatt av amerikanske samfunnsforhold, har det flere årsaker. Det viktigste er ikke at jeg gjennom mine 31 år i 3M lærte USA og amerikanere godt å kjenne – for det meste på godt. Det viktigste er at vi lever i en brytningstid, der USAs makt er på hell og Kinas makt er på vei opp. Vi er vitner til starten på en ny kald krig som har noen av de samme karakteristika som den kalde krigen mellom Sovjetunionen og USA, men også flere nye. Og alvorligere. Sovjet var aldri noen reell trussel mot den vestlige verden fordi stormakten viste seg å være langt svakere enn vi antok. Med Kina kan forholdet være svært annerledes.

Diktatur. I likhet med Sovjet er Kina et diktatur. Selv om det vestlige demokratiet kan ha sine mangler, er det langt å foretrekke fremfor Kinas modell. Landet har derfor få venner, men har gjort mange land avhengige av deres lån, støtte og hjelp, særlig fattige land. Noen beundrer – med rette – hva landet har fått til ved å løfte flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom og sult. Likevel er det svært få som stiller seg bak Kinas behandling av uighurene eller innbyggerne i Hongkong. Det gjorde det forholdsvis enkelt for Biden å samle støtte til en tøffere tone overfor Kina da han i juni besøkte Europa og Nato.

Bedre enn ventet. Bidens møte med Putin gikk bedre enn ventet. Det ble enighet om fulle diplomatiske forbindelser mellom de to maktene, det skal sonderes om blant annet START-avtalen kan forlenges og om handelsforbindelsene kan normaliseres. Biden gikk hardt ut på forhånd mot Russland og kalte Putin en morder. Likevel antar Russland og verden for øvrig at USA med Biden er mer forutsigbart enn under Trump. Som kjent skjelte Trump ut Russland og innførte en rekke handelsrestriksjoner samtidig som han sa han hadde større tillit til Putin enn til FBI.

Bekreftelse. Møtet ble på mange måter en bekreftelse på de endrede geopolitiske forholdene i verden: Et fremadstormende og selvsikkert Kina, et fallert Russland som er fornøyd med å sole seg i glansen av å møte USAs president og et USA som strever med å beholde inntrykket av å være verdens ledende makt og som prøver å børste vekk støvet som Trump virvlet opp.

Publisert 7. juli 2021

Kina får skarp kritikk for landets behandling av uighurene. Det er avdekket at uighurer sørvest i landet holdes inne i indoktrinerings-leire for at de skal avskrive sin egen kultur og la seg integrere i den kinesiske kulturen.

Nylig offentliggjorde The New York Times og nettstedet ProPublica en omfattende analyse av mer enn 3000 videoer på internett, der de fant bevis for at den kinesiske regjeringen driver en bevisst kampanje for å renvaske seg selv. En rekke uighurer er intervjuet, og alle svarer «Vi er veldig frie nå», «Livene våre er svært gode nå og vi har stor frihet», «Pompeo (tidligere amerikansk utenriksminister) sier vi uighurer ikke har frihet, men det er løgn». Ordlyden i utsagnene til intervjuobjektene er nesten identiske og bærer tydelig preg av å være innlært.

Videoene har versert på nettet et par års tid, men har vært lite omtalt. Kina forsøker gjennom videoene å sende et falskt budskap til verdensopinionen. Flere plattformer benyttes, blant annet Twitter og YouTube. Noen videoer er fjernet av plattformeierne fordi de åpenbart ikke forteller sannheten. Videoene har ofte engelske undertekster.

Mange av intervjuobjektene er fra Xinjiang-provinsen, en avsidesliggende ørkenregion sørvest i Kina, i grenseområdene mot Øst-Turkmenistan, og som ligger nærmere Kabul enn Beijing. Likevel benytter de en språkvariant av kinesisk som er mer vanlig i de østlige områdene, noe som styrker mistanken om at intervjuene er arrangerte. Uighurene er muslimer og kommer opprinnelig fra tyrkiskdominerte områder.

Publisert 30. juni 2021

I juni slo en russisk domstol fast at Alexsej Navalnyjs organisasjoner er «ekstremistiske» og dermed forbudt. Nå settes disse organisasjonene på linje med islamistiske terrororganisasjoner. Ingen som har støttet Navalnyj eller har hatt tilknytning til organisasjonene han startet, kan dermed stille til valg i Russland.

Navalnyj har kommet i unåde ikke bare fordi har kritiserer Putin, men også fordi har avslørte korrupsjon på toppen av det russiste politiske systemet. Like etter at han kom tilbake til Russland tidligere i år, kunne hans medarbeidere avsløre at Putin hadde skaffet seg selv enorme verdier, blant annet et stort slott.

Demonstrasjoner. De siste ukene har det vært store demonstrasjoner til støtte for Navalnyj over hele Russland. De samlet hundretusenvis av frustrerte russere. Bare i Moskva ble 11 000 demonstranter arrestert. Demonstrasjonene var ifølge myndighetene ulovlige, og at det var derfor det ble satt inn store politistyrker.

Vladimir Putins posisjon er reddet – enn så lenge. Det har også vært spredte demonstrasjoner til støtte for Putin, men oppslutningen om Navalnyj er så stor at det spørs om den lar seg stoppe ved at han er dømt til 3 ½ års fengsel, organisasjonene hans er oppløst og kontorene må stenge. Alle som har jobbet ved kontorene kan straffeforfølges. Dommen var politisk og som forventet. Navalnyjs advokater forlot rettssaken i protest før dommen falt. Dommen kan ankes, men i praksis fører slike anker ytterst sjelden til en annen dom.

Knebler opposisjonen. Forbudet mot Navalnyjs organisasjoner er åpenbart et tiltak for å kneble opposisjonen før valget i Russland 19. september. – Russland kommer med denne dommen nærmere et diktatur, som Hviterussland, sier den kjente forsvarsadvokaten Ilja Novikov, som også forsvarte Frode Berg.

Det er forstemmende at Russland forvalter den muligheten landet fikk etter kommunismens fall, på en slik måte. Landet har gått fra en partiutpekt til en valgt diktator. Begge deler er ille for det russiske folk. Demokratiet er like langt unna.

Publisert 30. juni 2021

For kort tid siden fikk jeg et svimmelhetsanfall, og ringte for sikkerhets skyld 113. Innen ambulansen kom, ble jeg verre. Jeg klarte ikke å sitte på sengekanten, langt mindre å stå. Jeg merket at ambulansepersonalet tok EKG, satte en kanyle i armen og ga meg væske. Jeg ble kjørt til Bærum sykehus meg blålys og sirene. Jeg følte meg raskt bedre, men ble lagt inn – på avdeling for geriatri og slagpasienter! I tre dager gjennomgikk jeg en rekke prøver. Hadde mange samtaler, fysiske og kognitive tester – og nye prøver. Fredag ble jeg utskrevet uten at de hadde funnet årsaken, men legene kunne konstatere at jeg ikke hadde noen alvorlige sykdommer. Og prisen? Den har jeg betalt gjennom skatten da jeg var yrkesaktiv.

Grenseløs omsorg. Både mens jeg var på sykehuset og etterpå kunne jeg ikke unngå å reflektere over hvor godt helsevesen vi har. Ikke bare er den medisinske ekspertisen på topp; den er tilgjengelig for alle. Omsorgen er ekte og grenseløs. Ansiktsmasker dekket smilet, men jeg følte at det var der. Selv maten var helt OK og delikat anrettet.

Jeg hadde tre lengre samtaler med «min» lege og én med overlegen på avdelingen. De hadde én klart definert oppgave: å gjøre meg frisk, men også å berolige, gi livsmot, svare på spørsmål, fortelle nøyaktig hva de har gjort og hva de akter å gjøre. Hva de mistenker årsaken kan være og hva de har konstatert det ikke er. Det føles betryggende.

Amerikansk helsevesen. For noen dager siden leste jeg et intervju med Timothy Snyder (bildet t.v.) i danske Politiken. Snyder er professor i historie ved Yale University og forfatter av en rekke bøker, blant annet «Dødsmakene: Europa mellom Hitler og Stalin». Ved årsskiftet 2019—2020 ble han alvorlig syk, og møtte det amerikanske helsevesenet. Det ble et sjokk. Han måtte kjempe både mot sykdommen og systemet.

Han fikk en stor byll på størrelse med en baseball på leveren, noe som blant annet førte til alvorlig blodforgiftning. Han kjempet for livet på en intensivavdeling – og vant, med en hårsbredd – over sykdommen og systemet. Kampen førte til en ny bok – ikke om sykdommen, men nettopp om det amerikanske helsesystemet.

Hans erfaring etter oppholdet er nedslående, og han feller en hard dom over det amerikanske helsesystemet. – Jeg var heldig som kom ut med livet i behold. Et menneske med en anelse dårligere helseforsikring ville ikke ha klart det, konstaterer han.

Hans diagnose av det amerikanske helsesystemet er skarp: – Det er et perverst system. Det er ikke er opptatt av å gjøre folk friske, men å tjene penger på deres sykdom og lidelse. Når helse blir en vare på markedet, skaper det profitabel sykdom i stedet for helse.

Dyrt og dårlig. I sin nye bok sier han at dersom systemet ikke endres, vil amerikanere som er født fra 1980-årene og frem til i dag leve kortere enn deres foreldre og besteforeldre – til tross for at det aldri har vært brukt mer penger på helse. Han ser utviklingen som et symptom for et Amerika som er i ferd med å falle sammen: – Når adgangen til hjelp avhenger av om du har penger og forbindelser til mektige personer som kan hjelpe deg, gleder de som har penger seg over at andre ikke har råd. Det skaper store forskjeller og det gjør det vanskeligere å se våre medborgere som likeverdige. Det undergraver demokratiet.

Snyder påpeker at problemet er det samme på en rekke sektorer i det amerikanske samfunnet – fra barnepass til utdannelsessystemet og det sosiale systemet. – Amerika er ikke lenger ett samfunn. På den ene siden har vi mennesker som er privilegerte og som ikke lenger anser samfunnet og dets institusjoner og fellesskap som relevant for dem. De vil ikke betale skatt. På den andre siden har vi mennesker som opplever at samfunnet ikke fungerer, og de er i ferd med å gi opp. De to gruppene kommuniserer ikke med hverandre, for de lever i ulike virkeligheter. Det går ut over det amerikanske demokratiets evne til å løse problemer, sier han.

Når selv en professor – som må sies å være privilegert – var tett på å miste livet fordi systemet ikke fungerte, hvorfor finner den jevne amerikaner med dårlig eller ingen helseforsikring seg i dette? Snyder mener årsaken er at amerikanere aldri sammenligner seg med andre land. – Vi måler oss bare opp mot hverandre. Hvis en amerikaner sier han har en god helseforsikring, betyr det bare at andre har dårligere forsikring. Vi er ute av stand til å forestille oss at vi alle sammen kunne ha god velferd.

Og Snyder går betydelig lenger. Han mener det ligger et snev av rasistiske elementer i grunnargumentene. – Motstanderne hevder alltid at universelle velferdsordninger ikke handler om velferd for alle, men å skape privilegier for svarte, migranter og andre minoriteter. Synspunktet understøttes av en rasistisk fortelling om at de hvite klarer seg selv, og derfor ikke er avhengig av offentlig hjelp. De hvites rasisme står i veien for erkjennelsen av deres egne behov, sier han. Harde ord.

Smal frihetsforståelse. – Vi aksepterer tingenes tilstand fordi vår oppfatning av frihet er så smal. Med frihet mener vi ofte bare frihet for markedet. Når vi snakker om frihet for mennesker, handler det bare om negativ frihet – at vi skal være frie fra staten. Derfor overlater vi vår kropp og hele våre liv til markedet, som behandler oss som en hvilken som helst vare som kan kjøpes og selges. Når ren kapitalistisk logikk anvendes på helse, vil bakteriene alltid vinne, hevder han.

– Essensen av amerikansk frihet er nettopp frie markeder, individualisme, valgfrihet og ansvar for eget liv. Men nettopp denne essensen har ført til ufrihet. Vi har oversett at vi har skapt et samfunn hvor flertallet av oss ikke har mulighet til å bruke valgfriheten. Frihetens paradoks er at ingen er fri uten hjelp. Den enkelte kan leve ut friheten bare hvis kollektivet legger rammene til rette for at friheten er reell.

Timothy Snyder mener koronapandemien var en stresstest på det amerikanske helsesystemet – og det sto til stryk. – Årsaken er at et privat helsesystem er basert på en slags just-in-time-modell. Det skal verken være for mange eller for få innlagte pasienter, men akkurat det antallet det er kapasitet til. Syke mennesker genererer mest profitt når de er syke på «den rette» måten og når sykdomsforløpet har den riktige lengden. Covid-19 kan ikke innpasses i en slik modell. Den finnes ikke noe incitament i å legge til rette for en mulig pandemi.

– Dessuten var ikke president Trump opptatt av å bruke demokratiet til å løse problemer; han var bare opptatt av å maksimere sitt eget karisma. Vi fikk aldri et normalt, demokratisk svar på pandemien. Trump lot smitten spre seg og brukte usikkerhet og lidelse som grunnlag for sin politikk. Han bagatelliserte sykdommen og satte ikke inn de nødvendige tiltakene. Han prøvde å utnytte krisen til sin egen fordel. Sykdommen i det amerikanske demokratiet bidro til å spre den fysiske sykdommen, ifølge Snyders bitre analyse. Politikens intervju med Snyder ble foretatt før Trump ble kastet som USAs president.

– En femtedel av USAs økonomiske aktivitet henger på en eller annen måte sammen med helsetjenester. Det blir også tjent svært mye penger på at folk fortsetter å være syke. De som tjener pengene, er ikke interessert i forandringer. – Dere i Danmark kan lære noe av det amerikanske helsesystemet, sier Snyder.

– Dere blir nødt til å innse hva dere risikerer å miste hvis dere uthuler deres helsesystem og den allmenne rett til utdannelse og omsorg som dere har arbeidet hardt for å skape. Dere skal kjempe for å beholde deres velferdssystem. Det er helt avgjørende for deres frihet og for deres liv. Bokstavelig talt. Det gjelder også for Norge.

Publisert 30. juni 2021

Uroen har igjen blusset opp i Nord-Irland. Denne gangen som en følge av Brexit og de utfordringene det skaper for den britiske enklaven nord på Irland-øya. Ingen vil tilbake til The troubles på 1968—1998, da det var væpnet konflikt mellom protestanter og katolikker og 3000 mennesker ble drept i terror og kamphandlinger. Britiske styrker var i direkte kamp med IRA. Det ble inngått en våpenhvile og IRA ble formelt nedlagt.

Denne gangen er urolighetene foreløpig begrenset til et opprør blant ungdommer fra de protestantiske områdene i Belfast, hovedstaden i Nord-Irland. De hevder at de katolske område tilgodeses med fritidsklubber og svømmehaller, mens de protestantiske områdene ikke får noe. De forblir fattige, til tross for at de utgjør flertallet i Nord-Irland.

Et splittet land. Nord-Irland-konflikten har likhetspunkter med Midtøsten. Det er en religionskrig mellom to største kristne trosretningene – protestanter og katolikker. Konflikten er gammel, med røtter 300 år tilbake. Tradisjonelt var katolikkene mer velstående enn protestantene, som i det vesentlige besto av arbeiderklassen. Dermed var konflikten også en sosial og politisk konflikt.

Irland var et splittet land. Protestantene følte de ikke hadde samme borgerrettigheter som katolikkene. Det var hyppige terrorangrep mot katolikkene, noe som forsterket motsetningene. I den nordre delen av Irland var flertallet protestanter. De var ikke så opptatt av den nasjonale irske identiteten, men av sosiale rettigheter.

Da Den irske fristaten løsrev seg fra Storbritannia i 1922, ble seks grevskaper i nord utskilt som en egen enhet under navnet Nord-Irland. Mens resten av Irland ikke ønsket tilknytning til Storbritannia, ønsket det protestantiske flertallet i nord å beholde båndene til stormakten i øst og fortsatte som en del av The United Kingdom. Katolikkene likte dette dårlig, særlig Den irske republikanske armé – IRA. De startet en væpnet kamp for å innlemme Nord-Irland i fristaten og senere i republikken Irland.

Hvem er hvem? Uroen og krigshandlingene mellom katolikker og protestanter fortsatte. De tok ikke slutt før etter Andre verdenskrig.

Et klart flertall av katolikkene var republikanere og nasjonalister, som ville forenes med republikken Irland. Men et klart flertall av protestantene var unionister og lojalister, som ønsket å være med i unionen og var lojale mot dronningen. Konflikten fortsatte å være en politisk strid om nasjonal tilhørighet, men hele tiden med sterke religiøse undertoner. Kirketilhørigheten var en viktig skillelinje. De to kirkene – den katolske og den protestantiske – gjorde lite eller ingenting for å dempe motsetningene. Tvert imot.

Flere paramilitære grupper har også gjort sitt til at konflikten fortsetter. På katolsk side er den mest kjente gruppen IRA. Selv om denne er nedlagt, finnes flere utbrytergrupper. På protestantisk side fikk vi UDA (Ulster Defence Association), UVF (Ulster Volunteer Force), UFF (Ulster Freedom Fighters) og LVF (Loyalist Volunteer Force). Ulster er betegnelsen på de ni nordligste fylkene i Irland, seks av dem utgjør Nord-Irland. Nord-Irland er altså ikke synonymt med Ulster, som mange hevder.

Da Nord-Irland ble opprettet som egen enhet var fattigdom og arbeidsløshet langt mer utbredt blant katolikker enn protestanter. Valgordningen var skjev og favoriserte protestantene, blant annet gjennom det britiske systemet med enmannskretser og gerrymandering. Katolikkene ble underrepresentert. I 1968 opprettet katolikkene en borgerrettighetsbevegelse der de krevde like rettigheter i politikk, arbeidsliv og på andre områder. Protestantene reagerte med uforsonlighet. Særlig kjent ble Ian Paisley, som arrangerte voldelige motdemonstrasjoner mot katolikkenes demonstrasjoner. Ordensmakten tok i noen tilfeller åpenlyst protestantenes parti.

Opptøyer. I 1969 brøt det ut opptøyer i flere byer i Nord-Irland, særlig harde var de i Belfast og Derry (Londonderry). Det utviklet seg til gateslag. Britene ble svært upopulære blant katolikkene, som så opprettet PIRA (Det provisoriske IRA). Denne organisasjonen skulle beskytte katolikkene med våpen, etter at mange nabolag med katolsk befolkning ble satt i brann av militante protestanter. Dessverre utviklet PIRA seg til å bli en ren terrororganisasjon – først i Nord-Irland, men senere i England. Myndighetene – med støtte fra Storbritannia – forsøkte seg med masseinternering uten rettssak. Metoden rammet tilfeldig; mange uskyldige ble internert og oppslutningen om PIRA økte. Det motsatte av hva myndighetene ønsket å oppnå.

Opptøyene kulminerte med Bloody Sunday i 1972, da britiske fallskjermsoldater drepte 14 demonstranter i Derry. En høyesterettsdom fastslo at alle ofrene var ubevæpnet og uskyldige, og at den britiske hæren skjøt først. Det var sviende for Storbritannia, og statsminister David Cameron måtte beklage. I april 1998 ble det endelig fred gjennom den såkalte Langfredagsavtalen. Den fastslår at Nord-Irland skal være en del av UK så lenge flertallet av det nordirske folket ønsker det. IRAs allierte parti, Sinn Fein, stilte til valg i 1997, men fikk bare litt over 10 prosent av stemmene. Arrene etter IRAs Bloody Friday 21. juni samme år, der IRA drepte 9 og såret 130 mennesker, satt fortsatt dypt.

Det førte til at leveforholdene for katolikkene ble bedre – så mye bedre at mange protestanter nå ble hengende etter. Nå var det de som ble rammet at fattigdom og arbeidsledighet.

Et særegent element har holdt konflikten ved like, og gjør det fortsatt – marsjene. Gjennom hele konfliktperioden har ulike grupper arrangert marsjer, øyensynlig for å provosere motparten. Mest kjent er Oransjeordenen (bildet t.v.), en sterkt pro-britisk gruppe kledd i bowlerhatter og oransje «ordensbånd». De insisterer på å marsjere i Belfasts katolske boligområder og synge anti-katolske sanger – til stor frustrasjon for nord-irske så vel som britiske myndigheter. Oransjeordenen mener det er deres ytringsrett. I de senere år har marsjene mistet mye av sin tilslutning.

Brexit. Nord-Irland stemte for å forbli i EU mens resten av Storbritannia stemte for Brexit. Dermed oppsto et delikat problem: det blir en tollgrense inne i unionen. Grensen mellom Irland og Nord-Irland er helt åpen. For å unngå en tollgrense her, måtte Boris Johnson akseptere en tollgrense mellom EU-medlemmet Nord-Irland og Storbritannia midt i Irskesjøen – en høyst merkelig konstruksjon. Dermed føler nordirlenderne at de har fått en lavere status enn andre briter. Handelen med Storbritannia er blitt mer komplisert, med tollpapirer og lange køer på fergeleiene i de to landene. Nord-Irland er blitt en del av EUs tollregime og EUs yttergrense.

Paradoksalt nok har dette ført Nord-Irland nærmere Irland – det stikk motsatte av det det unionistiske flertallet ønsket. Handelen mellom nord og sør på den grønne øya øker mens handelen med unionen går ned. For unionistene er dette et svik fra Storbritannia, og de frykter at det skal føre til en gjenforening med Irland. Og dermed starten på oppløsningen av Storbritannia. Vi vet jo at stemningen i Scotland er i ferd med å snu; et knepent flertall ønsker fortsatt å være i unionen, men det krymper for hvert valg. Et stort flertall av skottene stemte for å bli værende i EU.

Murer. I Belfast, Derry og andre byer i Nord-Irland er det satt opp murer som fysisk skiller katolske og protestantiske nabolag. Ironisk nok kalles murene «fredsmurer». Barna går på ulike skoler. Av Nord-Irlands 1200 skoler er det bare 65 skoler som har elever fra begge religionsgrupper. Til og med lærerutdanningen er todelt. Særlig den katolske kirken motsetter seg integrerte skoler. Todelingen fører til at motsetningene innlæres allerede mens nordirene er barn. Mange mener tiden er inn for forsoning. Mange unge er frustrert, skremmende mange tar sitt eget liv. En av fem unge har en psykisk lidelse eller diagnose.

I en reportasje i Aftenposten i mai, sier Paul Caskey, som er leder for Integrated Education Fund, at han har elever som først snakket med en katolikk da de var 16 år. Enda de er naboer med katolikker. «Hadde nordirske barn gått sammen fra barneskolen, kunne vi spart masse penger. Nå bruker vi i stedet penger på å forsøke å forsone ungdommer som allerede er vokst opp med sterk skepsis til hverandre», sier han.

Også i Irland er konflikten mellom katolikker og protestanter sterk. For noen år siden var jeg sammen med noen venner på en ukes ferie utenfor byen Liscannor i Derreen fylke, ikke langt unna de berømte Cliffs of Moher. Vi bodde på en bondegård, der den katolske familien hadde klemt seg sammen i en liten del av huset. Vi var ni personer, men hvert par hadde sitt romslige soverom. I tillegg disponerte vi familiens store stue.

Hver kveld var bonden og tre av hans voksne døtre – som nå besøkte foreldrene – også i stua. Døtrene spilte flere instrumenter og underholdt oss hver kveld med irsk folkemusikk av høy kvalitet. Det ble nesten i meste laget, men vi verdsatte denne nære kontakten med den særdeles hyggelige familien.

Bonden anbefalte sterkt en bestemt restaurant i nærheten. Vi besøkte den, men var ikke fornøyd. Tilfeldigvis gikk jeg innom en annen restaurant og reserverte bord til kvelden etter. Her stortrivdes vi, både med mat, miljø og service. Eieren var spøkefull og ropte ut hver kveld idet vi ankom: «Welcome, Misterr Gunderrrsen with frriends!» Han rullet på r-ene. Da vi kom hjem og fortalte familien at vi hadde besøkt denne restauranten, forlot bonden oss brått. Vi så ham ikke mer. Døtrene fortalte – litt skamfulle – at eieren av denne restauranten var protestant, noe faren ikke kunne akseptere!

Publisert 11. mars 2021

En gang tidlig på 1970-tallet ble jeg bedt om å lage vervemateriell for en organisasjon jeg er medlem av. Dette var før internett, og for å sette meg best mulig inn i mulige målgrupper, oppsøkte jeg Nasjonalbiblioteket. Blant mye relevant informasjon kom jeg over et hefte en norsk forsker hadde laget om fremtidens Norge. Der ble de ulike epokene i vår nyere historie beskrevet: Jordbruks-, opplysnings-, kunnskaps- og informasjonssamfunnet. Vi hadde så vidt entret dette informasjonssamfunnet gjennom det mystiske begrepet EDB.

Drømmesamfunnet. Det som lå foran oss var Det postindustrielle samfunn, der de tjenesteytende næringer ville bli større enn de vareproduserende (det virket utrolig den gangen). Men så – rundt 2020, nesten 50 år frem i tid – ville vi gå inn i et samfunn jeg aldri hadde hørt om: Drømmesamfunnet. Det var et samfunn der historiefortellerne ville råde grunnen, sannhet ville bli erstattet av historier vi ville ønske var sanne, kravet til fakta ville bli svekket og det ville bli vanskelig å skille sannhet fra løgn.

For å være ærlig: Jeg trodde ikke på dette. Akademisk vrøvl! Det var ikke sikkert jeg var i live engang; jeg ville i så fall være 80 år! Vervemateriellet skulle appellere til grupper som levde lenge før «Drømmesamfunnet». Hvis det i det hele tatt inntraff. Trodde jeg.

Men nå, i 2021, må jeg beundre det klarsynet som kom frem i et skarpt hode allerede på 1970-tallet. Forskeren tok litt feil – drømmesamfunnet kom tidligere og førte blant annet til at Donald Trump ble valgt i 2016.

Det er ulike forklaringer på hvorfor fakta ikke lenger blir lagt til grunn for alle avgjørelser vi tar, men den viktigste er at vi er mennesker med følelser. Historiefortellerne skulle ikke snakke til fornuften i oss, men til følelsene. Dette visste forskeren: den som ønsker noe sterkt, har drømmer. Når de primære og sekundære behovene er dekket, kommer drømmene.

Parallelle virkeligheter. Ingenting illustrerer drømmesamfunnet bedre enn valget av Trump. Faktasjekkere har funnet ut at Trump begikk 30 573 løgner i sine fire år som USAs president. Det ble han belønnet for av 74 millioner amerikanere som stemte på ham ved valget i fjor. Dette ville vært en total umulighet på 1970-tallet, men det var nettopp det forskeren forutså. Han gjorde mer enn å ekstrapolere, for ingenting tydet på en slik utvikling den gangen. Ingen empiri. Ingen folkelig intuisjon.

«Virkeligheten er en ensom ting» skrev Fredrik Stabel i Dusteforbundet. Mange trives ikke i denne ensomheten og lager sin egen virkelighet. Tendensen er særlig påfallende i USA, der en stor andel av befolkningen bare stoler på nettsteder og TV-stasjoner som uttrykker det de drømmer om. Medier som holder seg til dokumenterbare sannheter – som The New York Times – blir av Trump betegnet "fake news press" og folkets fiender. Og for en som aldri har lest et ord på nett eller papir fra denne avisen, og kanskje aldri kan tenke seg å gjøre det, kan nok de lange artiklene med så mange vanskelige ord og uttrykk virke som en massiv vegg man godt kan holde seg borte fra.

Historiefortellerne på nett og TV og nett bruker et enkelt språk, de forteller hva tilhengerne gjerne vil høre og de setter alle dem de er uenig med ettertrykkelig på plass. De er ikke bekymret for at de dermed konstruerer en parallell virkelighet. Tvert imot: Hver gang Trump ytret seg på TV eller på Twitter (opptil 40 ganger hver dag), fikk hans tilhengere en bekreftelse på at de har rett og at fienden tar feil: Det er fienden som lever i en parallell virkelighet, ikke de.

Må tas på alvor. Når så store grupper av samfunnet – både i USA og Europa – avviser ethvert krav til sannhet og tror på de villeste konspirasjonsteorier, må politikere, den etablerte pressen og alle vi andre ta fenomenet på alvor. I en rekke land er det derfor startet opp uavhengige institusjoner som sjekker sannhetsgehalten i det som presenteres på TV, nett og papir. Det trengs, for på enkelte nettsteder – ofte er de ikke redaktørstyrte – produseres det store mengder utsagn som bare er ren fantasi. Det finnes et ukjent antall tusen slike nettsteder; noen få av dem har millioner av seere hver dag.

De seks største mediehusene i Norge dannet i 2018 faktisk.no, et «byrå» som kontrollerer utsagn på nett og papir. De gir deretter en karakter, f.eks. «Faktisk helt feil» eller «Faktisk helt rett», men kan også ende på «Faktisk delvis feil» eller delvis rett. Faktisk.no har også startet prosjektet Tenk i norsk skole, der elever læres opp til kritisk vurdering av alt de leser, særlig på nett. Det gis praktisk informasjon om hvordan løgn kan avsløres og hvordan elevene kan melde fra når de oppdager usanne påstander på nettet.

Media City Bergen er ett av flere norske initiativ for å avdekke falske nyheter. Det er en internasjonal kunnskaps- og næringsklynge etablert som et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Bergen, SFI (Senter for forskningsdrevet innovasjon) og mediebedrifter. Det skal være et senter for ansvarlig mediedekning, og har som mål å øke den nasjonale kompetansen i kampen mot falske nyheter og konspirasjonsteorier. Her har ledende medie- og teknologiselskaper tilhold, som NRK, TV2, Vizrt, Bergens Tidende, Bergensavisen, IBM, og Vimond, samt Institutt for informasjons- og medievitenskap.

Også norske presseorganisasjoner, som Norsk Journalistlag, Redaktørforeningen, Norske Pressefotografer og Norsk Presseforbund har satt i gang tiltak for å skolere egne medlemmer i hvordan de kan avdekke falske nyheter.

Medietilsynet er et statlig tilsyns- og forvaltningsorgan som bidrar til å oppfylle Norges samfunnsmål om ytringsfrihet, rettssikkerhet og et levende demokrati. Tilsynet skal lage regler som mediene må følge, og bevisstgjøre oss for eksempel om barns bruk av digitale medier.

Som vi vet har både Facebook, Twitter og andre sosiale medier satt inn tiltak for ikke å spre falske nyheter og løgnaktige påstander. Allerede i november i fjor begynte Twitter å merke Trumps meldinger med «påstanden er omstridt», og begge mediene nektet ham adgang fra desember. Til store protester fra hans tilhengere, men også ytringsfrihetstilhengere. Alle redaktørstyrte medier praktiserer sensur i større eller mindre grad, men de sosiale mediene er ikke redaktørstyrte og det var særlig derfor reaksjonene på utestengelse ble så sterke.

Hvorfor så mye løgn? Alle som lyver har en hensikt, og de mener denne hensikten er så edel at den rettferdiggjør løgnen. Hensikten kan være politisk eller religiøs, men har alltid til felles at de sverter sine motstandere og rettferdiggjør egne synspunkter. Ved hjelp av algoritmer – den aktive overvåkningen av alle oss som benytter internett – kan budskapet skreddersys for hver enkelt av oss. Dermed mottar vi meldinger på sosiale medier eller som epost som vi er enige i, og som vi derfor oppfatter som bekreftelser på våre egne synspunkter i spesifikke saker. Dermed reagerer vi ikke negativt på meldingene.

Over tid vil slike meldinger som bekrefter at vi har rett og at fienden har feil, frata oss muligheten til å stille kritiske spørsmål: Saken er jo så opplagt, vi har hatt rett hele tiden! Fienden er ond, har onde hensikter og må bekjempes for enhver pris. Med lovlige eller ulovlige midler.

Og det virker. Over hele verden har fremveksten av ensrettede medier vokst mens tradisjonelle medier sliter. Det går særlig ut over annonsekronene, som flyttes fra papiravisene og nettavisene til de store sosiale mediene. Det gjør at avisene i enda mindre grad kan drive gravejournalistikk som avslører maktmisbruk både fra myndigheter, næringsliv og politiske eller religiøse grupper.

Det siste året har jeg skrevet flere artikler om amerikanske forhold. Kildene mine har i hovedsak vært bøker og internett. På nettet har jeg lagt igjen en rekke spor, noe som har gjort at jeg overlesses med epost (jeg er ikke på sosiale medier) der jeg oppfordres til å gi penger. Meldingene er påtrengende, insisterende, skråsikre og uten nyanser. Penger, penger, penger! Pengene skal brukes til annonser og annen påvirkning. På en nordmann virker dette fryktelig anmassende, udemokratisk, fordummende og direkte barnslig.

Ikke rart at hele 40 prosent av republikanske velgere tror på konspirasjonsteorien om at Bill Gates’ hensikt med å støtte vaksinasjonsprogrammer er at vaksinene inneholder små chipper som sporer folks bevegelser!

Utallige ganger er jeg for eksempel blitt bedt om å krysse av for at «Trump er kriminell og bør dømmes». Eller at «Biden stjal valget og bør stilles for retten». Etter min mening er det retten som skal avgjøre slike spørsmål, ikke politiske motstandere. Jeg mener det undergraver demokratiet og forskyver grensene for hva som er akseptabelt.

Hvordan avsløre falske nyheter? Som enkeltindivider i et demokrati burde vi være bevisste på hvordan vi utsettes for falsk informasjon. Her er noen enkle råd om hvordan du kan avsløre falske meldinger:

1. Virker det usannsynlig? Vær skeptisk til fengende eller utrolige overskrifter. Det som virker for utrolig til å være sant, er ofte nettopp det.

2. Hvem står bak? Sjekk kilden hvis du er i tvil. Hvem har skrevet saken, hva er nettadressen (URL)? Falske nyheter har ofte en nettadresse som ligner på en kjent nyhetskilde, men som ikke er identisk.

3. Finner du saken andre steder? Ekte nyheter spres fort. Sjekk gjerne flere kilder for å se om også andre omtaler saken. Søk på nettet. En oppsiktsvekkende sak som ikke finnes omtalt andre steder, er ofte tull.

4. Blir du sint når du leser saken? Være ekstra varsom overfor saker som vekker sterke følelser. Falske nyheter har ofte som mål å gjøre deg sint og dermed innta et standpunkt på følelsesmessig grunnlag, slik at du kanskje deler saken med andre.

5. Bilder kan lyve. Falske nyhetssaker bruker ofte bilder som er hentet fra andre saker/nettsider eller manipulerer bilder. Undersøk om bildet er brukt andre steder.

6. Useriøse nettsteder. Mange nettsteder er useriøse. Være ytterst skeptisk til slike steder generelt, og særlig når de bringer «fantastiske» nyheter. Hent aldri informasjon fra bare én kilde, og særlig ikke nettkilder. Oppsøk regelmessig de etablerte, redaktørstyrte mediene. Norge er et av de land i verden som har mest pålitelige medier.

Publisert 8. mars 2021

For ikke mange dagene siden kom det ut en bok på norsk med den dystre tittelen Demokratiets svanesang. Politikk som svikter og vennskap som tar slutt. Boken er skrevet av den amerikanske, konservative historikeren og forfatteren Anne Applebaum, kjent for blant annet boken Gulag, som hun mottok Pulitzer-prisen for. Hun har skrevet flere bøker, særlig om begivenhetene som førte til Sovjetunionens fall. Applebaum har markert seg som motstander av totalitarisme og som forsvarer av det liberale demokratiet, slik det ble forstått av mainstream konservative på begge sider av Atlanterhavet frem til 1980-tallet.

Verdensorden i oppløsning. Tittelen er dyster fordi den forteller om en verdensorden i oppløsning. I alle fall den verden vi har vokst opp med etter krigen, den vi kjenner og har opplevd som den beste perioden i verdens historie: Færre fattige, færre kriger, mer velstand, mer demokrati. Og mer av alt vi forbinder med et godt liv. Forfatteren konsentrerer seg særlig om Europa og USA.

Forholdene som skapte denne positive utviklingen – de politiske, økonomiske og sosiale – står nå ved veis ende. Verden i dag minner om verden i 1930: den trygge, konsensuspregede verden vi alle har lært å kjenne – og som baserte seg på det vi gjerne omtaler som det liberale demokrati – utfordres av sterke krefter fra en ny og sterk høyreside. Applebaum har brukt det meste av sitt litterære liv på å beskrive farene ved den totalitære venstresiden; de siste 30 årene har hun gradvis – og kanskje noe motvillig – måttet erkjenne at verden igjen står overfor en ny stor fare, denne gangen fra høyresiden.

Advarte tidlig. Som konservativ, berømt forfatter har hun pleiet vennskap med en rekke statsledere, politikere, forfattere, journalister, redaktører, intellektuelle og næringslivsfolk, alle med stor innflytelse. Sammen med sin polske ektemann – også han konservativ med ministerbakgrunn i en sentrum-høyreregjering i Polen – blir de to blant dem som tidligst advarte mot den antidemokratiske utviklingen i Polen og Ungarn. Applebaum briljerer nærmest når hun forteller om sine mange konservative venner – fra fremtredende republikanere til statsminister Boris Johnson. Trolig ikke for å gjøre seg viktig, men for å sette sine egne erfaringer inn i en kontekst om hva som faktisk er i ferd med å skje, særlig i USA, men også i Europa.

Nettopp fordi hun kunne pleie vennskap med så mange politikere og andre innflytelsesrike mennesker, ble hun vitne til hvilken side disse valgte da det ble klart at Det republikanske partiet for alvor tok av mot høyre og forlot de tradisjonelle konservative verdiene som hun og hennes mann trodde på og arbeidet for å fremme. Hun ble skuffet over det hun så, og det er ikke uten grunn at hun har tatt det med i tittelen: Politikk som svikter og vennskap som tar slutt. Da Trump ble valgt til USAs president, forlot hun Det republikanske partiet.

Demagoger. Applebaum har vært redaktør i The Economist og har arbeidet for The Spectator og konservative aviser og tidsskrifter i USA og Europa. Hun har store kunnskaper om amerikansk politisk historie. Konstitusjonsfedrene ønsket å bygge opp demokratiet i USA med rasjonell debatt, kompromissvilje og fornuft, men de visste også at mennesker kunne gi etter for følelsene og dermed undergrave politiske systemer som bygde på logikk og rasjonalitet. De advarte sterkt mot demagoger og hvem som kunne tenkes å falle for dem. Derfor innførte de systemet med valgmenn, som skulle demme opp for slike fristelser.

Applebaum siterer den tyske filosofen Hanna Arendt, som pekte på at en autoritær personlighet er et radikalt, ensomt individ som er uten andre sosiale bånd til familie, venner eller bekjentskaper enn gjennom tilhørigheten til en bevegelse eller et parti. For tyve år siden fant forskere ut at rundt en tredjedel av befolkningen i alle land har en autoritær tilbøyelighet. Dette sammenfaller med nyere forskning, der den samme gruppen ofte kalles identitær; mennesker som er mer opptatt av å være del av en gruppe, å delta i noe større enn seg selv, enn å skille mellom rett og galt, sannhet og løgn.

Når virkeligheten ikke stemmer med deres verdensbilde, tyr de til de villeste konspirasjonsteorier. Fra USA kjenner vi QAnnon, fra Ungarn påstanden om at finansmannen George Soros står bak et jødisk komplott for å bytte ut hvite, kristne europeere med mørkhudede muslimer. I Polen dyrkes teorien om at Smolensk-ulykken var arrangert. Rent rasjonelt ser slike konspirasjoner spinngale ut, men det er ikke slik når bare følelser bestemmer.

Ulike virkeligheter. De ulike bevegelsene – fra Tea Party og Proud Boys i USA til De identitære i Europa, har noen felles trekk. Alle er i større eller mindre grad skeptiske til demokrati, innvandring, venstreorienterte, minoriteter, staten og «eliten». De opphøyer «nasjonen» til en hellig størrelse som skjermer mot alt fremmed. Kristendommen reduseres fra religion til identitetsmarkør. De bruker harde karakteristikker om alle som har andre oppfatninger enn deres egen. De ønsker seg tilbake til en fortid der «alle» var som dem. De omgir seg med kraftige symboler, enkle verdensbilder og «klar tale» som ofte provoserer.

Dette bryter med etterkrigstidens ordskifte der motstridende stemmer kom til orde innenfor rammer alle var enige om. Dette er en verden som ikke finnes lenger. Internett har gjort at alle kan ytre seg og bli hørt. Sist en slik revolusjon fant sted var i 1440 da boktrykkerkunsten ble oppfunnet og den katolske kirkens informasjonsmonopol ble brutt. Bruddet skjedde likevel innfor visse rammer. Det åpnet for større religiøs toleranse, og vi trodde internett ville være bra for den politiske toleransen. Det skjedde ikke, fordi det ikke lenger fantes rammer.

Mange klarte ikke å forholde seg til en kakofoni av nye ideer og impulser; de savnet oversikt og orden. Vi fikk ikke bare nye stemmer, men nye virkeligheter. Løgn ble et strategisk verktøy fordi de «innenfor» aldri erkjenner løgnen. Dermed er ikke lenger løgnen løgn, men en sannhet fordi den tjener en høyere sannhet.

Vennskap som tar slutt. Boken er rik på navn; oftest mennesker forfatteren tidligere var venn med, men som hun måtte bryte med fordi de valgte trumpismen eller på annen måte markerte holdninger de tidligere ikke hadde. De ble for høyreorienterte. Særlig var det motstanden mot demokratiet som skuffet Applebaum. Alle moralske normer opphørte; hatet til andre grupper ble for sterkt og rev vekk grunnlaget for samtale, kompromiss og nasjonsbygging. Menneskets verdi ble knyttet til hvit hud og et snevert utvalg av helt bestemte politiske og kristne holdninger.

Motsatt av de de fleste europeere, er Applebaum overrasket at det nettopp var republikanerne som gjennomgikk denne transformasjonen. «At Reagans parti er blitt Trumps parti, at republikanerne har gitt den amerikanske idealismen på båten og erstattet den med desperasjonens retorikk, har krevd en snuoperasjon blant partiets velgere, men også blant partiets «clercs» (utøverne av politikken)» mener hun. For europeere flest har Det republikanske partiet fortonet seg mer høyreorientert enn europeiske konservative partier, men som tidligere republikaner vil Applebaum kanskje stille seg skeptisk til en slik påstand. Likevel opplever hun – som de aller fleste konservative – at det nye ytre høyre setter den «ekte» konservatismen i vanry.

Vennene og kollegene som skuffet henne, og som hun derfor brøt vennskapet med, fremhever sterkt dyder og moralske verdier som grunnen for deres valg. Blant disse er ære, mot, uselviskhet, oppofrelse, hardt arbeid, personlig ansvar, respekt for eldre, for sårbare, for nasjonen og konstitusjonen. Hun mener ingen av disse dydene kan tillegges Trump eller andre ledere på det nye ytre høyre. De tidligere vennene hennes mener kampen for slike dyder er viktig: «Ingen pris er for høy, og man må tilgi alle forbrytelser og se gjennom fingrene med alle overgrep hvis det er det som må til for å få det ekte USA, det gamle USA, tilbake» hevder en hennes tidligere venner. Anne Applebaum er uenig, og hele boken hennes er en advarsel om hva som er i ferd med å skje.

Boken er ikke lystig lesning, men hun bruker et godt og levende språk. Jeg har særlig sans for denne påstanden: «Hvis du vil torturere en Brexit-tilhenger – gi ham et sete i EU-parlamentet.»

Publisert 12. januar 2021

Mulighetenes land. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet utvandret rundt 800 000 nordmenn til Mulighetenes land. De flyktet fra fattigdom, religiøs forfølgelse, et undertrykkende klassesamfunn eller bare drømte om et bedre og mer spennende liv. I forhold til folketallet var det bare Irland som avsto flere innbyggere til Den nye verden. I dag bor det nesten like mange med norsk opphav i USA som i Norge.

Den sosiale mobiliteten i Norge var lav, mens USA var et dynamisk samfunn i rask utvikling. Mange lyktes i det nye landet og skrev begeistrede brev til slekten de forlot i gamlelandet. Noen mislyktes, og noen få vendte tilbake til Norge. Mest kanskje fordi hjemlengselen ble for sterk.

De som utvandret, slo seg ned i en rekke stater. Særlig stor ble den norske innvandringen til Minnesota, kanskje først og fremst fordi klimaet liknet på det norske. Fortsatt er sporene etter nordmenn sterk i området rundt St. Paul og Minneapolis.

«Norske» navn. Jeg fikk det bevist første gang jeg besøkte 3Ms hovedkontor i Maplewood utenfor St. Paul og så den interne telefonkatalogen, som den gangen var på papir og omfattet drøyt 10 000 navn: Hvert tredje navn var «norsk». Jeg var der i midten av mai, og ble invitert på feiringen av 17. mai i Language Society, Norwegian Branch. Et drøyt hundretall mennesker med bunad eller Marius-genser var samlet til fenalår, lutefisk og rømmegrøt.

Jeg var også en gang til stede på et møte i Sons of Norway i Penn Valley, California. Også der ble det servert typisk norsk mat. Selve møtet ble overraskende nok holdt i ordensformer, ikke ulikt det som ble brukt i IOGT-losjer i Norge i gamle dager. Over hele USA finnes Sons of Norway-klubber. Mange norske sjøfolk slo seg ned i Brooklyn i New York, der det fortsatt finnes gater med norskklingende navn, som Lapskaus Boulevard. Selv i Austin i Texas arrangeres det hvert år et 17. mai-tog midt i sentrum av byen.

Sterke relasjoner. Forholdet mellom Norge og USA har naturlig nok vært sterkt helt siden slutten av 1800-tallet. Det er et umake forhold; USA har 62 ganger flere innbyggere enn Norge og har fordelen av å være verdens ledende nasjon økonomisk, språklig, politisk og kulturelt.

Norges sterke kulturelle bånd til USA er tydelig gjennom filmer, musikk og TV-serier. Tendensen har styrket seg gjennom de siste to tiårene – på bekostning av svensk, fransk og tysk kultur. Båndene til Storbritannia har bestått uendret, ikke minst takket være de mange engelske TV-seriene. De senere år har norsk arkitektur gjort seg bemerket i USA. Norske arkitekter som Snøhetta har deltatt i planleggingen av monumentale nybygg på Ground Zero i New York. Den nye operaen i Oslo har fått bred omtale i fagtidsskrifter i USA. Også på andre felt gjør norske kulturutøvere seg godt bemerket i USA.

Norge og USA har lange historiske bånd. Et eksempel på dette er den amerikanske grunnloven av 1787, som ble en viktig inspirasjonskilde da den norske grunnloven ble utarbeidet og vedtatt i 1814. Da Norge ble selvstendig i 1905 var USA blant de første land som anerkjente Norges selvstendighet. Sikkerhetspolitisk er USA og Norge nære allierte, spesielt gjennom NATO. Da NATO ble etablert i 1949, deltok både Norge og USA fra starten. Forholdet til USA har hatt en sentral plass i Norges sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden, noe som fortsatt er tilfelle. Etter Den andre verdenskrig nøt Norge godt av den amerikanske Marshallhjelpen; betydelige midler som ble kanalisert til Europa for å støtte gjenreisning og samfunnsbygging etter krigen.

De økonomiske forbindelsene mellom de to land er betydelige. Få oljeeksporterende land har samme grad av politisk stabilitet og forutsigbarhet i oljeleveransene som Norge. Norge har en omfattende handel med USA og er i økende grad også en investor i amerikansk økonomi. Statens Pensjonsfond - Utland plasserer om lag en tredjedel av sine verdier i USA.

Norges forhold til USA har sterke historiske røtter og står i dag på mange ben. USA er et stort, mangfoldig og rikt land, kulturelt, geografisk og økonomisk. Det brede engasjementet fra både private og offentlige aktører i Norge er med på å opprettholde og styrke den nære kontakten med USA.

Lav kunnskap om Norge. Likevel: Kunnskapen om Norge er svært lav i USA, mens vår kunnskap om USA og amerikanske forhold er relativt stor. Internett og databruk har forsterket USAs stilling ytterligere.

På et cruise i Caribbean i 2010 spurte en amerikaner vi ble kjent med om vi hadde Internett i Norge. Han er blant det overveldende flertall av amerikanere som lever i forestillingen om USAs overlegenhet på alle områder.

Et sterkere Europa. På det samme cruiset traff vi også en pensjonert advokat som hadde vært ansatt i det amerikanske forsvaret, og var stasjonert i Tyskland i lengre perioder over flere år. Han hevdet å registrere en klart raskere sosial og økonomisk utvikling i Europa enn i USA, og han spådde at Europa ville se seg tjent med å trekke seg gradvis bort fra USA over tid. Og det skyltes ikke anti-amerikanisme, men det faktum at land som Tyskland ville gå forbi USA som «mulighetenes land». Han kjente også Norge godt, og mente det samme kunne sies om vårt land. Det overrasket meg den gangen; det var faktisk første gang jeg hørte påstanden – og til og med fra en amerikaner med store kunnskaper om Europa.

GOP i endring. Han fortalte at han støttet det republikanske partiet (GOP), men hadde mer sans for Angela Merkels samarbeidslinje enn George W. Bush’ konfrontasjonslinje. Han mente det republikanske partiet i USA var i endring – til det verre – og var glad for at den sittende presidenten Barack Obama vant over John McCain og hans visepresidentkandidat Dick Cheney fra hans eget parti. Han fryktet at den neste presidentkandidaten fra republikanerne ville være enda mer konfronterende og splittende enn Bush.

Han mente «amerikanske verdier» mer og mer ble tolket som Glory-Guns-and-God, og at de tradisjonelle amerikanske verdiene som demokrati, hardt arbeid, ansvar, oppfinnsomhet og raushet var i ferd med å svekkes. Individualisme hadde gått over i egoisme. Han så det tydeligere for hver gang han returnerte til Amerika etter opphold i Tyskland: USA går i feil retning. Stadig flere av hans (offisers)-kolleger registrerte det samme. Det gikk ut over yrkesstoltheten at de ikke lenger forsvarte de verdiene de var innpodet med under sin militære utdanning.

Den sterke mann. Min amerikanske «sol-venn» – for det var faktisk på soldekket vi var naboer en ukes tid og snakket mye sammen – var skremmende presis i sin analyse av det amerikanske samfunnet: Det vil bli splittet mellom et folkedyp og en påstått elite som distanserer seg lenger og lenger vekk fra hverandre. De rike blir rikere, men et stort flertall blir fattigere, og de har ikke noe sted å gå med sin stemme. Derfor er USA sårbart for en sterk mann som lover massene gull og grønne skoger og som kan forandre landet totalt. Og det amerikanske folkedypet går ofte i flokk, advarte han. De er så mange at kan utgjøre en mulig majoritet, og han fryktet at det republikanske partiet kunne åpne for en slik sterk mann. Han la ikke skjul på at han kjente tysk historie. Dette var høsten 2010!

Sosial mobilitet. En forsker ved SSB, Jørgen Modalsli, har forsket på sosial mobilitet – hvordan sønn følger sin far – gjennom de siste 150 år. Han sier at det var liten mobilitet i Norge på 1800-tallet. Det var vanskelig for sønner av fattige fedre å skaffe seg utdannelse. I Amerika var situasjonen en helt annet, og er noe av forklaringen på hvorfor så mange nordmenn utvandret. I Norge endret bildet seg utover på 1900-tallet; den sosiale mobiliteten økte etter hvert som vi forlot agrarsamfunnet. Han peker på at grunnskolen ble stadig bedre, høyere utdanning er blitt gratis og tilgjengelig for mange flere. Statens lånekasse har spilt en stor rolle.

Lav sosial mobilitet i USA. Utviklingen i USA har vært en helt annen. Skoletilbudet varierer og er ofte knyttet til foreldres økonomiske stilling, universitets-utdannelse er blitt stadig dyrere og er i dag uoppnåelig for flertallet av amerikanere. Denne tendensen har økt de senere år. I en rapport om sosial mobilitet fra London School of Economics and Political Science sammenliknes åtte land, der Norge kommer på topp, tett fulgt av de andre nordiske landene. Sist av de åtte kommer USA. Forklaringen legges på at store grupper i USA er blitt liggende etter økonomisk, og at disse ikke har mulighet til å sende sine barn til universiteter eller høyskoler som er blitt stadig dyrere. Også alt annet blir dyrere, mens lønningene nesten står stille. Kjøpekraften synker. Og arbeidsplasser – særlig innen industri og gruvedrift – forsvinner til Kina og andre land.

Det vi egentlig ser i USA akkurat nå er et sosialt opprør. I Europa ville vi kalt det et politisk opprør som kanskje ville ha styrket venstredesiden, men USA har ingen tradisjonell venstreside og mange har derfor satt sin lit til Trump. Han lovet endring, han lovet å ta arbeidsplasser tilbake til USA, han lovet å åpne kullgruvene. Men mest lovet han Make America Great Again! Hva nå enn det måtte være. Men det virket; han ble valgt til president i 2016. I november ble han kastet av velgerne fordi han ikke innfridde. Fortsatt mener 70 prosent av republikanerne at valget var rigget og 45 prosent av dem støtter innbruddet i Kongressen.

Rike nordmenn. E24 gjengir en oversikt over dollarmilliardærer i verdens femten rikeste land. Det finnes 1 828 av dem i verden og det er flest i USA. Likevel er det flere mennesker per milliardær i USA enn i Norge: rundt 600 tusen i USA, men drøyt 400 tusen i Norge, som kunne skilte med tolv dollarmilliardærer.

Medianinntekten i USA er nå 35 290 dollar, en økning på bare rundt 14 prosent siden 2000. Medianinntekten i Norge er 567 480, mens den i 2000 var 277 300 – en vekst på over 100 prosent. Prisstigningen har stort sett vært den samme i de to landene i 20-årsperioden, noe som betyr at lønnen for amerikanere i denne gruppen er halvert, mens den har økt betydelig for nordmenn.

Dyrt helsevesen. USA bruker 18 prosent av BNP på helse, Norge 10,5 prosent. Den amerikanske staten bruker mer på helse enn noe annet land i verden. I tillegg kommer private helseforsikringer som betales av arbeidsgiver eller den enkelte amerikaner selv. Ofte er egenandelene høye. Likevel står rundt 33 millioner amerikanere uten helseforsikring, og får akutthjelp og absolutt nødvendig behandling dekket av det offentlige – gjennom den såkalte Obamacare.

Det er legemiddelindustrien, forsikringsselskaper, sykehus, leger og andre aktører som bestemmer prisen på helsetjenester og medisiner. Det siste tiåret har prisene løpt fullstendig løpsk. Her finnes ingen blå resept. Politikere lover å ta grep, men helseindustrien er for mektig.

Det amerikanske helsevesenet er svært fragmentert. Det finnes nå rundt 900 private og offentlige forsikringsselskaper som inngår avtaler med sykehus og enkeltleger. Ingen kan på forhånd si hva en behandling vil koste, og det er heller ikke mulig å kjøpe en behandling der prisen er lavest. Selv personer med forsikring kan få store regninger i etterkant av en behandling fordi enkelte leger de er behandlet av ikke har avtaler med dette forsikringsselskapet. Enda verre stillet er de som ikke har forsikring i det hele tatt.

Skattevegring. Motstanden mot å betale skatt er svært stor i USA. Likevel ville amerikanere flest ha tjent på et helsesystem som likner mer på det norske. Amerikanske økonomer har beregnet at en amerikansk middelklassefamilie ville spart 5800 dollar i året på et helsesystem lik det Canada har (og som er nokså likt det norske, riktignok uten frikort). Bare rundt 40 prosent av amerikanerne støtter et slikt system, selv når de får presentert regnestykket om hva de kan spare. Motstanden mot at «alt skal være gratis» er massiv. Derfor kommer USA neppe til å få et nytt helsesystem i overskuelig fremtid.

Det finnes likevel to statlige ordninger i USA som hjelper noen grupper: Medicaid, som sikrer lavinntektsfamilier visse grunnleggende helsetjenester, og Midicare som sikrer eldre og kronisk syke rimeligere medisiner.

Amerikansk valgordning. Ved et presidentvalg velges også en rekke andre stillinger på delstatsnivå. I hver valgkrets stiller ofte flere partier, men bare republikanerne og demokratene har mulighet til å kapre presidenten.

Delstatene bruker det såkalte winner-takes-all-systemet. Hver delstat har et antall valgmenn basert på folketall og noen få andre kriterier. Den kandidaten som først oppnår 270 valgmenn, er president. Biden har fått 306 valgmenn, men Trump hevder fortsatt hardnakket at Biden har stålet valget og at han har fått flest stemmer. Et femtitall klager fra Trump er avvist av ulike rettsinstanser. Det er et demokratisk problem at hele 70 prosent av dem som stemte på Trump mener det er fusket med valget. Trump har ikke brydd seg det aller minste med å legge frem bevis for sin påstand; han vet at hans velgere ikke avkrever ham noe bevis.

Lav tillit. Trump og hans 74 millioner supportere vet antakelig at han ikke har vunnet, men ønsker å unngå fornedrelsen det er å innrømme tapet. Men det sier også noe om amerikaneres hang til konspirasjonsteorier. Denne tendensen har økt under Trumps fire år, og har gjort at mange amerikanere nå tviler sterkt på demokratiet. USA er et mistillitssamfunn; amerikanere har liten tillit til staten, til fremmede, til utlendinger, til politiske motstandere, til andre politiske systemer enn deres eget – og til demokratiet.

USA er i endring. Nesten alle med kunnskap om de faktiske forhold mener landet beveger seg i feil retning, inkludert et stort flertall av amerikanerne. USA klassifiseres nå som et mangelfullt demokrati og havner på 25. plass på The Economist’s demokratiindeks. Norge er på førsteplass, med 9,93 poeng av 10,00 mulige (Norge har faktisk økt de siste årene).

Publisert 12. januar 2021

Min kone Turid og jeg besøkte en norsk familie i California i 1994. De hadde bodd i USA i over 50 år og var amerikanere. Denne dagen var også en annen norsk familie på besøk, også de hadde bodd det meste av sitt liv i USA. Gjesten hadde riktig nok forsøkt seg noen år i gamlelandet, men returnerte til Amerika etter 3—4 år, etter å ha vært leder for en norsk produksjonsbedrift. Da orket han ikke lenger å bo «i et sosialistisk land». Bill Clinton var president – ennå en stund før Monica Lewinsky-affæren. Gjesten ble fortørnet over at både verten og jeg snakket positivt om Clinton, og det utspant seg en etter hvert heftig diskusjon om amerikansk politikk.

Det som slo meg var hvor lite gjesten visste om amerikansk politikk; jeg hadde høyere kunnskaper om hvordan Senatet, Representantenes hus, guvernørene og andre politiske institusjoner fungerte. Han mente USAs beste president noensinne var Ronald Reagan – uten å kunne peke på hva godt han hadde gjort for landet. Han mente det var bortkastet å skaffe seg kunnskaper om hvordan USAs politiske system faktisk fungerte; det var magefølelsen, intuisjonen, som skulle tillegges vekt. Fakta kan alltid motbevises med nye fakta, mente han, og er derfor lite verd.

Min vert tidde etter hvert stille. Han trakk meg til siden og sa: «There is one thing you should know about this country, Jan. You Europeans think politics with your heads, we Americans think politics with our hearts.»

Ulike republikanske velgergrupper. Jeg bet merke i replikken som falt for flere år siden. Grunnen til at jeg nevner den, er at min amerikanske venn hadde et poeng. Og vi ser det tydelig nå i forbindelse med valget, og, ikke minst, det som har skjedd etterpå. En av de aller viktigste velgergruppene for Donald Trump er hvite, eldre amerikanere uten høyere utdanning. De bor ofte i Rustbeltet – stater i Midtvesten som har tapt mange arbeidsplasser som følge av globalisering. Kullgruver er lagt ned, fabrikker er flyttet til Kina og andre land der arbeidskraften er billigere og utslippskravene lavere. Farmere og bønder stemte også på Trump fordi han ga store subsidier og de håpet nå på bedre priser på det de produserer.

Mange eiere av mindre bedrifter likte Trumps løfter om å senke skattene. Konservative kristne likte at Trump flyttet ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem og at han er abortmotstander. Mange likte hans forsikringer om ikke å endre våpenlovene. Og mange – svært mange – kjøpte hans fortelling om at han skulle «Make America Great Again». De som har sett NRK-serien UXA har fått med seg at fattigdommen og mismotet er langt mer utbredt i USA enn vi har antatt. Trump ga mange et håp om en bedre fremtid.

En stor velgergruppe ser på Trump som et idol, han er inkarnasjonen på den amerikanske drømmen. Han er berømt, selvsikker, rik, tøff og snakker et språk som amerikanerne liker. Dette siste forundrer meg, for de aller fleste amerikanere jeg har møtt har vært høflige, vennlige og har ført et pent språk.

Trump ble merkevaren Trump. Amerikanere har lett for å beundre nettopp kjente, rike, pene og tøffe. De er derimot skeptiske til intellektuelle, for de er gjerne venstreorienterte.

Men den største velgergruppen var likevel vanlige republikanere, som har stemt på GOP i mange år og som finner det nesten utenkelig å skifte side. Mange av dem liker ikke løgnene, den bøllete opptredenen og de høyst ufine karakteristikkene Trump gir alle sine motstandere, men i valget mellom å stemme på demokratene og å bære over med Trumps mange usympatiske sider, valgte de det siste. Mange republikanere har påpekt dette, men det har kostet dyrt for alle med politiske ambisjoner. Trump var grasrotas favoritt – ikke partiledelsens.

Økonomi. – Ikke hør på hva han sier, men se på hva han gjør, sier mange republikanere når de skal forsvare sin stemme til Trump. De mener Trump har holdt det han lovet under valgkampen: Lavere skatter, kamp mot abort, retten til å bære våpen, færre innvandrere, færre offentlige reguleringer, mindre miljøvern, USA ut av flere internasjonale avtaler – som Parisavtalen, WHO, nedrustningsavtaler med Russland, handelsavtaler som behandler USA urettferdig. Mange amerikanere opplever at landet deres utnyttes av andre land – særlig Kina – men også andre land som USA har et handelsunderskudd med.

En gang var USA verdens største produsent av «alt» – fra biler til vaskemaskiner, fra frukt til spillefilmer. USA er fortsatt verdens desidert største økonomi, men Kina puster landet i nakken. Middelklassen er nesten utradert; tilbake er de superrike, de rike og – de fattige. Og det er denne gruppen som vokser raskest. Mer enn 45 millioner amerikanere mottar matkuponger. 35,5 millioner lever under fattigdomsgrensen. I år 2000 var antallet 28,4 millioner.

Hver sjette amerikanske familie klarer ikke en uforutsett utgift på tusen kroner.

Medianinntekten er 35 290 dollar, mens den i 2000 var 30 909 dollar, altså en økning på bare rundt 14 prosent på 20 år. Men: i 2000 var gjennomsnittsprisen på et hus 161 255 dollar mens prisen i dag er 326 883. Prisene på matvarer og de fleste varige forbruksprodukter har hatt en tilsvarende prisutvikling. Kjøpekraften er dermed redusert til det halve. Dette er realiteten for mange amerikanere som nå sliter, og de som har mistet jobben er langt verre stilt.

Arbeid. Valget både i 2016 og nå i november må sees i lyset av disse tallene. For egentlig handler valget i USA først og fremst om dette – penger; arbeid og lønn. Med et minimum av sosiale ordninger som trer inn når jobben faller bort, er det fullt forståelig at enhver velger må la jobbsituasjonen veie tyngst. For fire år siden satte mange sin lit til at Trump skulle holde sitt løfte om å skaffe flere arbeidsplasser. Og han leverte: hver måned før korona-en ble det skapt rundt 100 000 jobber, og arbeidsledigheten gikk ned til rekordlave 3,4 prosent.

Trump utropte seg selv til den presidenten som hadde skapt flest jobber, men det er blank løgn. Både Clinton, Reagan og Carter skapte langt flere – Clinton er tilskrevet 18,7 millioner nye jobber på sine åtte år som president og har ledelsen. Mange som stemte på Trump i 2016 og som også gav ham sin stemme nå, oppgir å ha fått bedre råd. Enkelte grupper har nok det, men det har ikke gitt særlig utslag på den offisielle medianlønnen.

Høy gjeld. Tilbake til min norske gjest i California. Clinton er den siste presidenten som reduserte USAs statsgjeld – noe min landsmann og siviløkonom syntes var håpløst dumt. Det mener også mange andre, men hans begrunnelse overrasket meg: Amerikanere flest er ikke opptatt av den høye statsgjelden, mente han. Jeg mente det ikke er moralsk forsvarlig å overlate gjelden til våre barnebarn, men han mente våre etterkommere vil ha bedre mulighet til å nedbetale vår gjeld enn vi har. Jeg vet at mange amerikanere deler hans syn – særlig republikanere. Det bunner i troen på evig vekst, og er forbundet med troen på Den amerikanske drømmen.

Fremstående økonomer – også amerikanske – deler ikke denne optimismen. Mange advarer mot de langsiktige virkningene av skattekuttene som også andre presidenter enn Trump har gitt. Trump hevdet som vanlig at han var den presidenten som hadde gitt mest i skattelette i historien. Det er feil, men han ga bedrifter den største skatteletten siden 1940. Også de rikeste fikk betydelige skattekutt, mens de med medianinntekt fikk et par hundre dollar mindre i skatt. For staten ble inntektene betydelig redusert – i en tid med rekordstore etterslep i veier, broer, vannforsyning, avløp og vedlikehold av offentlige bygninger. USA er ikke alene om slike etterslep; i Norge er etterslepet på infrastruktur beregnet til over 500 milliarder kroner.

Men USA har en formidabel statsgjeld; den har vokst under alle senere presidenter (unntatt Clinton) og den vokser faretruende etter tiltakspakkene mot følgene av koronapandemien. Den nærmer seg nå ufattelige 28 tusen milliarder dollar, eller 82 tusen dollar per amerikaner. Dette kommer på toppen av den private gjelden, som er på 63 tusen dollar per innbygger (se nettstedet usdebtclock.org). Budsjettunderskuddet øker og er per 16. november 4421 milliarder dollar. Gjelden tilsvarer 128 % av bruttonasjonalproduktet (GDP); i 2000 var gjelden 55 prosent av GDP.

Handelsunderskuddet, som Trump skulle redusere, øker og er per 11. januar 867 milliarder dollar, hvorav 296 milliarder til Kina, en liten nedgang fra i fjor, da det gikk ned fra 2018. Mange av de importerte varene fra Kina er laget av amerikanske bedrifter med fabrikker i Kina. Trump kjemper derfor like mye med amerikanere som med kinesere.

Handelskrig. USAs handelskrig med Kina har ført til at mange amerikanske bønder ikke får solgt like mye landbruksprodukter til Kina. Likevel stemte de fleste på ham også ved siste valg fordi hans nye deal med Kina var «fantastisk» og de måtte kjøpe større traktorer – ifølge Trump.

Landbrukseksporten til Kina har økt noe, men utgjør bare en tredel av importen derfra. De varene amerikanske bønder tilbyr, tilbys også av mange andre land til lavere priser. Tiltakene svir derfor mer for amerikanere enn kinesere.

Mange land har sluttet seg til USAs strengere handelsregime med Kina. Huawei får ikke bygge ut G5-nett i landene de opprinnelig hadde intensjonsavtaler med. Tilliten til Kina har gått kraftig ned over hele verden, og økningen i importen fra Kina avtar. Kina prøver å kompensere det med økt satsing på deres store hjemmemarked, men det vil ikke kompensere for nedgangen i eksport. Biden er ventet å fortsette en streng linje overfor Kina.

Lav tillit. Splittelsen mellom demokrater og republikanere munner ut i hvilken retning de ønsker for USA i årene som kommer. Sterkt forenklet bunner motsetningene i synet på staten og hvilken rolle staten skal ha. Tilliten til staten – og særlig Washington D.C. – er lavest blant republikanerne. Men den samme gruppen har også lav tillit andre mennesker enn dem de kjenner, og til fremmede; minoriteter, muslimer, fargede, innvandrere, homofile og politiske motstandere. Bare 15 prosent av amerikanerne mener demokratiet fungerer i landet deres, 85 prosent mener USA er dypt splittet i viktige verdisyn. Hele 74 prosent mener USA går feil vei og 42 prosent mener de beste dagene ligger bak oss, ikke foran. 55 prosent mener et gjenvalg av Trump ville ha svekket demokratiet.

Tilliten til valgsystemet er også lav. I forkant av valget svarte 61 prosent av demokratene at de frykter at det legges hindringer i veien for velgerne; 52 prosent av republikanerne fryktet ugyldige stemmer. Det er rapportert om at det lages mange vanskeligheter for minoriteter som skal stemme. Valgreglene bestemmes lokalt, og endres ofte fra valg til valg. Noen steder kreves pass som eneste gyldige legitimasjon, noe de fattige sjelden har.

I Union City, Atlanta, med 22 400 stemmeberettigede, hvorav 88 prosent svarte, ble en rekke valglokaler stengt bare dager før primærvalget og velgerne måtte stå opptil 7 timer i kø. Ved valget i 2016 var gjennomsnittlig køtid i hvite valgdistrikter 6 minutter, i svarte 51. I Georgia hadde staten 331 færre valglokaler enn i 2012, til tross for sterk befolkningsvekst – særlig av svarte.

Slike forhold skaper lav tillit til myndighetene og «systemet». Det er et paradoks at mistilliten til myndighetene er størst blant republikanere, også etter at de fikk sin mann inn i Det hvite hus. Misnøyen har ofte preg av stat—individ, der mange er misfornøyd med for høye skatter, for stor innvandring, for mange reguleringer, for store endringer i sosioøkonomiske utviklingen. De mener at homofili alminneliggjøres, at likestillingen overfor kvinner går for langt og at for mange får fri helsehjelp fra det offentlige. Mange føler at globaliseringen ikke har gitt dem fordeler, men ulemper, ved at fabrikker stenges ned og flyttes til Kina.

Politisert. Amerika er gjennompolitisert, og det er trolig en sterkt medvirkende årsak til den dype splittelsen. Dommere utpekes politisk, både på delstats- og føderalt nivå. Mye av polariseringen er uønsket og unødvendig, men er blitt en del av amerikansk levesett; den er blitt det vi kaller institusjonalisert. En ond spiral som ingen egentlig ønsker, men ingen makter å bryte ut av.

Tenk deg at hver eneste hage og alle verandaer i ditt nærområde hadde kjempeplakater for Erna eller Jonas, på nærmeste kjøpesenter har alle kundene store buttons med bilder av sin politiske favoritt og på parkeringsplassen er alle biler dekket med digre klistremerker som forteller om partilhørighet. På TV kjøres korte, bombastiske reklamer for hvor galt det vil gå for Norge hvis motpartens parti vinner valget. Her er ingen nyanser, ingen saklig informasjon, ingen førsøk på løsninger – bare hamring av ett budskap: Stem på oss hvis ikke Norge skal gå til grunne! Det ville oppfattes påtrengende og unødig splittende.

Amerikanerne lever i en slik virkelighet, og mange føler et sterkt press om å markere seg; sette opp et enda større skilt i hagen og enda noen flere stars-and-stripes-flagg i oppkjørselen.

Publisert 18. august 2020

Vi lever i en brytningstid som har flere felles trekk med verden i 1930. Det er mange mørke skyer i horisonten – i tillegg til koronapandemien. I Europa og andre deler av verden har bevegelser som har fellestrekk med nazismen fremgang. I USA har Trump endret landet mer grunnleggende enn vi liker å tro – og kan bli gjenvalgt. Demokratiet sliter. Fremtiden er mer usikker enn noen gang etter Andre verdenskrig.

For komplisert. I en komplisert og fragmentert verden, der alle beslutninger griper inn i hverandre, er det lett å miste oversikten. Og mister vi oversikten kan vi miste tilliten. Det finnes ingen fasit på hvordan vi skal velge en fremtid som tilfredsstiller alle, eller i alle fall et overveldende flertall. Og selv om all verdens datakraft kunne gi oss et slikt svar, er forventningene til et godt liv så sprikende at svaret likevel ville vært ubrukelig.

Nettopp når verden virker som mest komplisert, mister vi retningen som staker ut vår egen vei. Vi føler oss fremmedgjort i all uoversiktligheten og søker ikke bare enkle svar, men rettledning i hvordan vi selv kan søke svaret – uten alt for mye anstrengelse. Som for eksempel å måtte sette oss bedre inn i hvordan ting henger sammen. Aldri har vi hatt større muligheter for å søke grunnlag for velfunderte valg. Også dette føler mange som en så stor utfordring at de velger en enklere mulighet: ekkokamre.

For: Søken etter informasjon som kan gi oss grunnlaget for mest mulig velfunderte valg har en bakside – vi vil alltid støte på informasjon vi ikke liker. Nå kan selv statsledere komme unna med å erklære slik informasjon falsk – uten å bli avkrevd bevis eller begrunnelse. Ekkokamrenes virkelighet er blottet for denne plagsomme manøveren, som har vært demokratiets dypeste forutsetning siden Solon i Athen for to og et halvt årtusen siden.

The End of the History. Francis Fukuyama ble verdenskjent over natten da han i 1989 skrev en artikkel der han hevdet at Vestens seier over kommunismen innebar at menneskene for all fremtid ville praktisere frie valg, liberalt demokrati og kapitalisme. Tre år senere utdypet han sine tanker i en bok med samme tittel, bare med tilføyelsen «and the Last Man». Fukuyama var på den tiden konservativ republikaner, men er senere blitt demokrat og en sterk kritiker av Trumps politikk, fordi han «ble innhentet av realitetene», som han selv uttrykker det.

Fukuyama er amerikansk forsker, økonom og forfatter. Han har ikke skiftet syn, men har de senere årene måttet erkjenne at identitet har fått en langt mer dominerende plass enn han hadde forutsatt. Det bekymrer ham sterkt, og han mener nå at «bare en katastrofe kan redde oss», uten å referere til koronapandemien. Han tok det liberale demokratiet for gitt, og så ikke den gangen oppblomstringen av ulike høyreideologier som vil demontere demokratiet. Demokratiet ble for brysomt og tjener oss ikke lenger vel, mener en stadig større minoritet.

Fukuyama mener det har en politisk og en kulturell forklaring. Den politiske er at demokratiet – ifølge enkelte – ikke løste problemene godt nok, eller heller: slik de ønsket. Mange følte seg ikke sett og hørt, de ble aldri fornøyd og følte at de fortjente bedre, mens andre fikk mye «gratis». Den kulturelle forklaringen ligger i globaliseringen og de negative konsekvensene den skapte for mange, særlig dem med lavest utdanning og inntekt. Når disse ikke støttet opp om venstresidens ideer, skyldtes det at høyresiden tok dem mer på alvor. De ble ikke lover mer penger, men et bedre liv hvis nasjonalstaten ble gitt nytt liv: altså en appell til nasjonalistiske følelser. Mange undrer seg over at Fukuyama legger disse følelsene i den kulturelle potten, og ikke i den politiske.

Identitet. I den virtuelle nettvirkeligheten møter de hverandre og danner ulike bevegelser og grupper som markerer seg i samfunnet. Noen vaier med hakekorsflagg, andre kaller seg identitære og kler seg i dress og slips. Andre danner politiske partier og er representert i parlamenter. Både innhold, fremtoning og adferd varierer, men de har til felles at de markerer sterkere hva de er imot enn hva de er for. Men de har også dette til felles: Det skal bygge grenser – også fysiske – mellom oss og dem. Noen skal få komme innenfor og mange skal stenges ute. Det er dette som gir identitet. De hevder å representere nasjonen, kristne tradisjoner, moral og kontinuitet i en verden i endring, men det mest fremtredende er likevel hatet mot grupper og ideologier.

Samtlige av de største utfordringer verden står overfor krever felles, overnasjonale løsninger: Miljø, flyktningkriser, matmangel, økte forskjeller, ekstremisme, terrorisme og – ikke minst – pandemier. Men også mindre dramatiske problemer som et system for samhandel mellom nasjoner. Arbeidet med å bygge ned nasjonal proteksjonisme og etablere forpliktende internasjonale samarbeidsorganer er en av etterkrigstidens største suksesser. Det skapte tillit mellom nasjoner med ulike politiske systemer, det skapte fred og velferd.

Tillit. Tillit var det viktigste verktøyet, og det er ingen tilfeldighet at nettopp de skandinaviske landene – der tilliten er høy – oppnådde størst fremgang og ligger stabilt i verdenstoppen på alle kriterier for et godt liv for innbyggerne. Å bygge ned eller trekke seg fra det forpliktende internasjonale samarbeidet fordi tilliten mangler, er å reise bakover i historien til en tid som skapte to verdenskriger, holocaust og den kalde krigen.

– Finnes det et bedre samfunnssystem enn frie valg og en liberal rettsstat? spør Fukuyama. – Er svaret nei, så har ideene fullført sin utvikling og vi er ved historiens slutt. Er svaret ja, så fortsetter historien. Nå frykter han altså at historien fortsetter. At vi må gjennom nye konflikter, nye kriger, ny lidelse – for likevel å ende opp med frie valg og en liberal rettsstat.

Publisert 1. juni 2020

På norsk får ordet en rød strek under seg i Words retteprogram. Mens ordet er ukjent i Norge, er det i ferd med å bli et mareritt – eller en velsignelse, alt etter som – i store deler av Europa. De identitære er en del av den voksende underskogen av høyreorienterte. De som føler at Europas identitet forvitrer og erstattes av nye strømninger – reelle eller konstruerte.

Hva er identiær? Den unge danske journalisten Rasmus Hage Dalland har forsøkt å finne svaret. I to år har han reist rundt i Europa og intervjuet ledere for den identitære bevegelsen. Det har resultert i en reportasjebok – ikke en analyse av de identitæres motiver. Boken gir innsyn i en «ny» bevegelse på ytterste høyre, særlig i østeuropeiske land, men også Italia, Spania, Tyskland, Nederland og Østerrike.

De identitære er ofte unge menn, noen velutdannede, noen med bakgrunn i nynazistiske bevegelser, noen helt «vanlige» mennesker som ser et Europa i forfall. Tegnene er mange, men det altoverskyggende er innvandringen, og i særdeleshet muslimer. De identitære er også motstandere av kvinnenes friere stilling, av homofiles rettigheter, multikulturalisme, sosialisme, liberalisme, politisk korrekthet. Og en del annet.

De snakker om den europeiske identitet som vi arvet etter våre forfedre og som vi har plikt til å føre videre, men som nå er i ferd med å forsvinne. I sin romantiske forestilling om hvordan Europa i deres øyne en gang var, ser de nå en «utskifting» biologisk og kulturelt. Europa er i ferd med å miste sin identitet. Dette vil de identitære hindre gjennom massiv påvirkning, gjennom aksjoner og gjennom verving av unge medlemmer til sin bevegelse.

Uklare mål. Boken består av en rekke intervjuer der identitærledere gjengis ordrett. Journalistisk er det en styrke at forfatteren bare i ørliten grad kommenterer det intervjuobjektene sier. Det er opp til leseren å avgjøre om det er grunn til å frykte eller bejuble deres utsagn. Utsagnene spriker og bærer preg av at det foreløpig ikke finnes noen felles, overordnet strategi.

De hevder å ha tilslutning fra både høyre- og venstresiden, men opererer likevel som en svært lukket bevegelse. De forutsetter at alle europeere har en klar, felles identitet som er vokst frem gjennom generasjoner, og at de har som mål å bevare denne fellesidentiteten. Ingrediensene i fellesidentiteten er uklare, men kristendommen – forstått som kulturell arv og ikke religiøs overbevisning – står sentralt. Det samme gjør nasjonalisme – forstått som et legitimt skille mellom dem og oss. Likeledes Europas bragder – forstått som hvite europeeres vitenskapelige, industrielle, kulturelle, og økonomiske suksesser – som er andre kulturer overlegen. Demokratiet – forstått som retten til å regjere i eget hus – står også sentralt. Men etter de identitæres oppfatning har demokratiske stater sveket sine egne ved å tillate Den store utskiftingen av befolkningen.

Målet er ikke bare å begrense innvandringen, men å gjennomføre en omfattende repatriering av innvandrere. Det skal skje «frivillig», men dersom det ikke fungerer vil de endre lovene. Målet er et hvitt Europa – fritt for ikke-europeere, homofile, sosialister og liberale. De vil også motarbeide globalisering og påvirkning fra andre nasjoner – fra kebab til McDonald's.

De identitære snakker ikke om en fremtidig krig, men krigen som allerede er i gang. Vi er allerede invadert, og de vil slå invasjonen tilbake. De vil vinne denne krigen og etablere et nytt og bedre samfunn. Utover å fortelle hva dette samfunnet skal være fritt for, er det svært lite de identitære har å tilføre dette nye samfunnet. De idealiserer verden slik de mener den var lenge før de selv ble født. Ifølge dem har verden blitt et verre sted å leve, ikke et bedre.

Hørt det før? Kan dette kalles nye tanker?

Det ytre er viktig. Offisielt tar de identitære sterk avstand fra nynazisme. De hevder at nynazister ikke får bli medlemmer av bevegelsen. Derfor legger de vekt på et pent ytre både når det gjelder fremtoning og klær. De vil helst ikke ha med unge menn med ølmage eller upassende tatoveringer.

Likevel legger ikke skjul på at de kan ha felles synspunkter med erklærte nynazister. Tidligere nynazister må gjerne bli med i den identitære bevegelsen hvis de går med på ikke å bruke vold først. Vold skal de derimot bruke for å forsvare seg når de blir angrepet av grupper som ikke deler deres synspunkter.

Påvirkning. De indentitære anser seg fortsatt for å være i startfasen i Europa, og bygger opp organisasjoner i de fleste europeiske land. De skolerer unge gjennom kurs og leirvirksomhet. Undervisningen består teori og praksis. De unge læres opp til å argumentere og forsvare identitærdoktrinene – for det dreier seg i grunnen ikke om en ideologi – og til ulike former for selvforsvar og overlevelsesteknikker.

Den utadvendte virksomheten er i stor grad konsentrert om bruk av Internett. De legger ut filmer av identitære på kurs, i møter og på leir, og legger vekt på at alle virker «normale» i språkbruk og fremtoning. De viser også filmer av muslimsk terror. De deltar i gatebildet med stands, utdeling av pamfletter, oppsetting av plakater og klistremerker. De har registrert hvilken forakt befolkningen har for nynazister, og gjør alt for ikke å likne dem. Utenpå.

Gammel vin i ny tapning. Høyresiden er på fremmarsj i USA, Europa og andre deler av verden. Formene de uttrykker seg gjennom er ulike. Fortsatt er nynazistene på fremmarsj, men også de trekker nå i hvite skjorter og grønne slips. Norges to høyreterrorister stillet i retten med dress og slips. Og undercut.

De identitære hevder å benytte sin lovfestede rett til å ytre seg, og anklager «systemet» for svik. Sviket består i at «systemet» ikke har satt grenser mot det de ikke liker – fra islam til kvinnesak – og de må derfor handle nå, før det er for sent. De finner støtte i den delen av befolkningen som stoler mer på magefølelsen enn fakta. De tar ikke inn over seg at ifølge forskning vil muslimene i Europa – ved fortsatt moderat innvandring – i 2050 utgjøre 11,2 prosent av befolkningen. Tvert imot hevder de at muslimene blir i flertall og europeisk kultur vil forsvinne.

Gal virkelighetsforståelse. Det er denne virkelighetsforståelsen de identitære utstyrer seg selv med og ønsker å formidle til andre. Den er – ikke bare til forveksling – lik virkelighetsoppfatningen nazismen er tuftet på. Limet i bevegelsen er hatet – ikke en ideologi som skal gjøre verden bedre.

Det er viktig at den høye innvandringen til Europa drøftes, og også de med radikale synspunkter har ytringsrett. Som alle andre som deltar i den offentlige debatt må de finne seg i å bli gått etter i sømmene. Det er det den danske journalisten Dalland har gjort. Hans bok er derfor høyst lesverdig. («Identitær», Solum Bokvennen, 2020)

Bublisert 23. mars 2020

Det blindt Trump-lojale nettstedet Breitbart fornekter seg ikke - selv i en koronatid. I dag bringer nettstedet igjen en falsk nyhet, presentert etter inspirajon fra hvordan Nord-Korea ville tilpasset omstendighetene til å hylle sin store leder Kim Jong-un:

"Multinational corporation 3M will manufacture 35 million much-needed respirator masks in the United States every month for Americans to help President Donald Trump's administration fight the coronavirus."

Den riktige nyheten er at 3M vil høyne produksjonen av N95-masken - som har vist seg effektiv mot koronaviruset - fra dagens 35 millioner til 100 millioner i måneden. Og maskene skal beskytte mot viruset, ikke hjelpe president Trump.

Publisert 16. mars 2020

Fra den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet ble jakten på fakta intensivert i Europa. Mange trodde på fornuftens endelige seier over følelser og overtro. Noen gikk lenger og forkynte Darwins «seier» over kristendommen. Troen på det rasjonelle, moderne mennesket ble stadig sterkere ettersom tilliten til den faktabaserte vitenskapen økte.

Mengden av akkumulert og nedtegnet erfaring ble etter hvert overveldende. Den sterkeste motstanden kom ofte fra geistlig hold, som fryktet at religionens makt ville avta som følge av krav om bevis og etterprøvbarhet. Men vitenskapen møtte også motstand fra populistiske grupper som ikke forsto de vitenskapelige teoriene og manglet sansen for vitenskapens mange forbehold eller lange og kjedelige resonnementer.Likevel ble de siste to hundre år en uavbrutt triumfferd for faktabasert vitenskap.

Endring med Ronald Reagan. På 1980-tallet inntraff en endring. Det startet i USA med Ronald Reagan. Med sin karisma og sin evne til å kommunisere med enkle ord og uttrykk – og fordi han kjente TV-seernes preferanser fra et langt liv som filmskuespiller – kunne han slippe den møysommelige omveien via fakta. Hans seneste forgjengere skjønte ikke i tide at seerne ikke var så opptatt av fakta, men av bekreftelser på deres egne meninger.

På TV henvendte Reagan seg ikke til sine tilhengeres fornuft, men til deres følelser. Ikke alle delte Reagans synspunkter, men likevel mange nok til at han fikk to perioder i Det hvite hus. Han endret ikke bare den politiske retorikken, men selve reglene for politisk påvirkning. Resultatet ble økt splittelse i den amerikanske befolkning – en splittelse som senere ble kopiert i mange vestlige land. Den gjensidige mistilliten til politikere med andre synspunkter økte, med sterk polarisering som resultat. Dette presset partene ytterligere fra hverandre.

Innvandring. Polariseringen utviklet seg særlig langs den tradisjonelle høyre—venstreaksen, men også nye akser kom til. Det hadde mange årsaker, men innvandring var trolig den viktigste. Etter mange år med moderat innvandring i Europa, kom den massive innvandringen i 2015 til å virke som en akselerator for et mer kritisk syn på flykninger og innvandrere.

Parallelt med dette førte den islamske fremmarsjen, godt hjulpet av dens radikalisering og terror, til en særlig skepsis mot islamske innvandrere. Islamismens fremvekst, men også den mer synlige endringen av for eksempel islamske kleskoder i Europa, styrket skepsisen i store deler av befolkningen.

Undersøkelser viser at «alle» tror antallet muslimer i deres land er langt høyere enn det er. De tror også at kostnadene og ulempene ved å motta flyktninger er større enn de i virkeligheten er. De vet heller ikke at «bare» én prosent av all islamsk terror rammer utenfor den muslimske verden.

Vi skulle gjerne vært den islamske terror foruten, og innvandringskritikere bør tilkjennes noe rett i sin kritikk. Svært mange mener litt større takknemlighet for vår behandling av innvandrere hadde vært på sin plass. Likevel er det liten tvil om at tro står langt sterkere enn fakta i store deler av befolkningen i de fleste forhold knyttet til innvandring.

Begeistring. Å bygge opp kunnskap i en befolkning tar tid. Å skape begeistring går raskt. Nigel Farage snudde millioner av briters innstilling til EU på få måneder etter at han ble leder for Brexitpartiet. Hans splittende form, hans kontroversielle stil og ofte usanne påstander talte ikke britenes kritiske sans, men deres følelser. I belønning fikk han deres begeistring og lojalitet. Han ble en av Storbritannias mest omtalte politikere, selv om han ikke satt i Underhuset.

I Sverige og verden forøvrig maktet Greta Thunberg i løpet av noen måneder å begeistre millioner med sitt enkle budskap.

Donald Trump ble verdens mektigste mann nettopp fordi han kjente betydningen av å begeistre gjennom å si det mange amerikanere ønsket å høre. De ville heller ha bekreftelser enn fakta.

Historiens mest «vellykkede» demagog, Adolf Hitler – som gjennom sin tolv år lange karriere knapt sa et sant ord – kjente betydningen av å skape begeistring gjennom følelser og ikke fakta.

Demokratiets dilemma. Demokratiet forutsetter det rasjonelle menneske, som tar riktige valg basert på kunnskap og et moralsk kompass. Et moralsk kompass er nok basert på følelser, men mest på rasjonalitet gjennom gjensidighetsprinsippet. Når noen ikke synes i stand til eller villige til gjenytelser, ser vi at det moralske kompasset ikke fungerer. Egeninteressen overtar. Fakta gir oss ikke alltid de svarene vi ønsker, men det gjør følelsene.

Demokratiets kjerne er menings- og ytringsfrihet. Det har ført til kravet om at alle meninger og ytringer skal likestilles. Men dermed opphører også demokratiets iboende forutsetning om at noe er riktig og noe er galt. Det gir grobunn for populisme, der drivstoffet er følelser, motoren er begeistring og veien er internett.

Nå er mye i spill: Fakta erstattes av følelser og moral av egeninteresse. I demokratiets navn. La oss verne om demokratiet ved å være bevisste på følelsenes begrensninger og faktas muligheter.

Publisert 16. mars 2020

Demokratiet har alltid vært i endring. Dette ble vi minnet om i forbindelse med grunnlovsjubileet: Da den norske Grunnloven ble skrevet var den blant de mest demokratiske i Europa, selv med den skammelige jødeparagrafen. I dag ville den opprinnelige Grunnloven vært en utenkelighet.

Likevel er mange nå urolige for denne styreformens fremtid. Ikke minst etter Trump og Putin og Orban og Brexit. Og gjennom at ytre høyre i flere land er brakt inn i regjeringskontorene av tradisjonelle høyrepartier som ellers ikke ville oppnådd tilstrekkelig flertall til å regjere. Mange frykter – kanskje med rette – «ungarske tilstander» i andre europeiske land. Bak ligger dypereliggende forskjeller mellom høyre- og vestresidens verdigrunnlag.

Temaet er satt under debatt i Europa og USA. Mange i den republikanske høyrefløyen i USA mener menneskerettigheter er en «venstregreie» og at det er individets egen plikt å skaffe seg et godt liv – økonomisk, sosialt og kulturelt. Staten skal bare sørge for å gi individet muligheter, og så er det opp til individet å gripe mulighetene.

Mange på høyrefløyen – ikke bare i USA – mener også at vi hadde klart oss godt uten FN; markedet er den beste regulator mellom nasjoner og individer. I dette ligger en erkjennelse av at markedet gir noen makt. Markedskraft er identisk med makt, enten det gjelder forholdet mellom nasjoner eller forbrukere.

Markedet har alltid eksistert, det samme har maktstrukturene. Koblingen mellom de to har vært erkjent eller benektet – avhengig av omstendighetene, men særlig av verdigrunnlaget det måles etter. Demokratiet som styringsform var ment å skulle rette opp de skjevheter markedet skapte.

Demokratiet i den form det utviklet seg til i Europa opp til vår tid, har hatt en dempende effekt på markedets utilsiktede virkninger. Med vestresidens svekkelse og høyresidens styrking i Europa har vi sett en stigende vilje til å tolke demokratiet som en støtte for markedsliberalisme og nasjonalisme. Dette har blant annet kommet til uttrykk gjennom aksepten av større inntektsforskjeller, sosial dumping og en tiltagende skepsis til overnasjonale avtaler og institusjoner, som EU. Arbeidsledighet, nyfattigdom og en splittet befolkning er synlige resultater. Dette gir næring til politiske fløygrupperinger som peker på enkle årsaker og like enkle løsninger.

Utslagene i USA er med Trump ikke mindre ekstreme. Vi er vitner til at den amerikanske middelklassen – selve symbolet på markedets og kapitalismens suksess – forvitrer. Noen få avanserer oppover, men størst er økningen i bunnen. Mange europeere undres over at de i bunnen ikke allierer seg og danner pressgrupper. Årsaken er mangel på felles holdninger og den seiglivete myten om den amerikanske drømmen.

Muligheten for rikdom er oljen som smører denne drømmen. Og Trump. Mange amerikanere – også enkelte demokrater – var motstandere av Obamas helsereform. Ikke fordi den ikke var rettferdig, men fordi den brøt med forutsetningen for markedets legitimitet og evne til å regulere. Demokratiet ble tilpasset markedet, ikke omvendt.

Mange viser - med rette - til historiens mislykte forsøk på alternative økonomiske modeller.

Det som er felles for Europa og USA – og for store deler av verden for øvrig – er den makt og posisjon som marked og kapitalisme har fått. Om religionen har stått sterkt i store deler av verden, har den aldri hatt den makt som marked og kapitalisme har i dag. Og ikke uten grunn; de nasjonene som valgte marked, kapitalisme og demokrati som grunnpilarer, har hatt suksess og er blitt totalt dominerende.

Hvis vi overser tegnene på at dette triumviratet ikke lenger sikrer de verdier demokratiet var ment å skulle ivareta, er faren stor for at ekstreme holdninger får en stadig større plass i demokratiske stater. Om sympatiene går til politikkens ytterkanter på høyre eller venstre side eller til ekstreme religiøse grupperinger, er underordnet; det er demokratiet som blir skadelidende.

Vi må ikke falle for fristelsen til å innordne demokratiet til denne virkeligheten hvis årsaken til uroen ligger et helt annet sted – nettopp i marked og kapitalisme.

Heller ikke stater som gjennom frie valg fikk venstreorienterte regjeringer har greid å demme opp for politisk uro og økte forskjeller, samtidig som demokratiet har fått redusert styringskraft på bekostning av markedets økte makt.

Heller ikke den amerikanske styringsformen, enten det er en demokrat eller republikaner som sitter i Det hvite hus, har maktet å hindre at middelklassen har fått redusert sin økonomiske og politiske makt. Vi tror demokratiet styrer marked og kapitalisme, og overser at det er omvendt: det er marked og kapitalisme som styrer demokratiet. Og vi vil ha det slik. Eller?

Motstanden mot å røre markedsmodellen er utbredt – både på høyre- og den moderate venstresiden. Frykten for å tilpasse markedsmodellen til endrede samfunnsforhold gjennom en demokratisk prosess sitter dypt på begge sider av Atlanteren. Likevel ser vi nå en holdningsendring på begge sider som peker på behovet for endringer. Noen mener mer marked er veien å gå, mens andre – også på høyresiden – mener finanskriser og bankkolapser bør ha lært oss noe: Marked og kapitalisme i sin frieste form har tydelig vist seg å ha grunnleggende svakheter og må underlegges større demokratisk styring. Selv om de fleste mener marked er langt å foretrekke fremfor ideologiske tvangsøkonomier.

Tradisjonelt har markedets sterkeste forsvarere vært å finne på høyresiden, men de fikk etter hvert også forsvarere på sentrum—venstresiden. Nå opplever vi at markedets forsvarere over en bred skala – og paradoksalt nok også på ytre høyre – uttrykker tvil om markedet i dets frieste form kan sikre deres egen og deres barns fremtid. De forventer ikke at venstresidens ideer skal redde dem; men ønsker marked i en form som venstresiden vil nikke gjenkjennende til.

Høyresidens ideer har ikke vist seg å være til hjelp for å sette marked og kapitalisme under et så sterkt lys at svakheter blir synlige. Derfor må endringserkjennelsen og
-viljen skje gjennom en felles, demokratisk og avideologisert prosess. En slik prosess kan bare drives frem av ønsket om resultater – ikke av ønsket om politisk gevinst. På samme måte som politiske motstandere sto sammen om å lage en felles grunnlov i 1814, eller kjempet sammen mot den nazistiske okkupasjonen i 1940—1945, kan en felles tro på demokratiets iboende kraft også denne gang sikre vår felles fremtid.

Og vi har flere nødvendige slike løft foran oss i en polarisert verden: Innvandring, ressursfordeling, miljø, klima . . . og – ikke minst i disse dager – koronaviruset. I økende grad ser vi at de som føler at de taper på markedets – og dermed globaliseringens – dominans, går mot ytre høyre. Selv om dette sikkert skremmer flere enn bare venstresiden, ser vi ikke klar nok vilje fra alle på høyresiden til å markere distanse til ekstreme utslag av høyreradikalisme. Særlig der en slik vilje kan bety at regjeringsmakten glipper.

Er demokratiets forsvarere sterke nok til å bryne seg på markedets og kapitalismens mange forsvarere? Det avhenger av en rekke forhold, men viktigst er hva vi legger i begrepet demokrati. Dersom demokrati begrenses til bare å omfatte de liberale verdiene, vil markedet og kapitalismen utdefinere demokratiet.