Å tie er feil
Publisert 18. mai 2025
For få dager siden hadde USAs tidligere president Barack Obama en entimes opptreden i Oslo Spektrum med tusenvis av tilhørere som hadde betalt opptil 5130 kroner for å sitte nokså nære scenen. De som kom for å se en av verdens største kjendiser på relativt nært hold, fikk kanskje valuta for pengene, men de som kom for å høre hva han sa, ble skuffet. For hva sa han? Egentlig ingenting. Han spilte på sjarmen, kom med noen selvfølgeligheter og reklamerte for sin kommende bok. Jeg aner ikke hva han fikk for oppdraget, men ville ikke bli forundret om det ligger over millionen. Ikke rart billettene var dyre.
Det er en tradisjon i USA at avgåtte presidenter ikke kritiserer eller kommenterer sine etterfølgere. Biden har riktig nok frisknet til såpass at han skjønner USA forlater demokratiet og har advart mot Trumps villeste utspill. Obama var svært populær i Norge og har fortsatt mange fans. Hans ord veier derfor tungt. Nå hadde han en glimrende anledning til å dele sine tanker om hvordan USA og verden utvikler seg med et lydhørt publikum, men lot anledningen gå fra seg. Fullt bevisst, for han skal ha flere «show» rundt om i verden og vil ikke gjøre seg upopulær hos noen. Han liker neppe det han ser i dagens Amerika, i Ukraina, i Russland, i Israel og i andre land. Men holdt likevel kjeft. Vi burde forvente mer av en som har mottatt Fredsprisen, som hadde rettferdighet som sitt kjennemerke som president og som har så stor innflytelse på verdensutviklingen.
Om Obama tier, så tier ikke verden. I en fersk Democracy Perception Index-undersøkelse, der hele 111.273 personer i over hundre land er spurt, stuper Trump og ligger under Putin i popularitet! Xi Jinping har overtatt posisjonen som den mest populær av de tre viktigste statslederne. Ja, Trump er den eneste av de tre lederne som et flertall av befolkningen i 80 av de over hundre landene har et negativt syn på! Også i Norge er Xi mer populær enn Trump. Bak den enorme undersøkelsen står Alliance of Democratic Foundation, grunnlagt av Danmarks tidligere statsminister og NATO-sekretær Anders Fogh Rasmussen.
Popularitetsindeks april 2025. Grønt er positivt, rødt er negativt, grått er «ikke sikker».
Dette er fakta det ikke er grunn til å glede seg over. Det er nedslående at en aggressor som Putin oppfattes positivt av en tredel av de spurte. Men det sier noe om hvor upopulær Trump er og betydningen av å bygge opp et alternativ til trumpismen. Obama kommenterte ikke engang at Trump med stolthet har mottatt verdenshistoriens tørste bestikkelse – et fly til fire milliarder dollar.
Obama kommenterte heller ikke den desperate situasjonen i Gaza der USAs bestevenn Benjamin Netanyahu fritt får gjennomføre det som kan være et folkemord. For Trump er Ukrainakrigen er mulighet til økonomisk gevinst ved å tre en «deal» som gir USA store økonomiske fordeler, ned over Zelenskyjs hode.
Putins popularitet er dessverre stigende – svakt, men likevel tydelig. Xi’s stjerne stiger langt mer; en mann som er i ferd med å få mer makt enn Trump og som har den samme forakten for demokrati, menneskerettigheter og en regelstyrt verden.
De tre stormaktenes popularitet i april 2025.
USA som stormakt lider omtrent samme skjebne som Trump. Kina har langt større tillit enn USA i undersøkelsen. Selv Russlands tillit er stigende – etter overfallet på Ukraina. USAs anseelse begynte å falle allerede under Biden, men dykket fra fjorårets undersøkelse til årets levner ingen tvil om retningen etter Trumps gjeninnsettelse.
Verden er på feil vei og er blitt et farligere sted. Aldri har behovet for samarbeid mellom nasjonene vært større og aldri har viljen vært mindre. Verdens største utfordringer – økende ulikheter, faren for pandemier, klimaendringer, fattigdom, vannmangel og religiøs fanatisme – krever vilje til å samles om felles løsninger. Ikke økt polarisering. Det krever modige mennesker, mennesker som ikke tier.
USA under Trump
På vei mot ytre høyre
Publisert 13. mai 2025
«Det er lovgiverne som lager lovene i en republikk, ikke
ledere». Det slås fast i innledningen til det mye omtalte
Project 2025, en tusensiders håndbok for hvordan USA
skal styres. Dermed burde Trump være utelukket som
president. Men nei: «Presidenter bør ikke utstede maske-
eller vaksinemandater, vilkårlig slette studielån eller utstede
monarkiske mandater av noe slag». Innledning står altså i
den aller grelleste kontrast til innholdet i dokumentet, der
det eksplisitt slås fast at presidenten (les Trump) skal ha all
makt og ingen rettsinstans har mandat til å overprøve hans
beslutning om å fengsle eller utvise amerikanske borgere,
straffe politiske motstandere, avsette statsansatte og innsette
lojalister, straffe advokater som påtar seg saker for politiske
motstandere, fjerne lover og vedta nye uten behandling i Kongressen. Og mye mer.
Skreddersydd for Trump. Project 2025 er skreddersydd for Donald Trump beskriver hvordan han skal endre USA fra å være det fargesprakende mangfold vi kjenner til å bli en autoritær stat med én suveren leder. Her tolkes artikkel 2 i Konstitusjonen slik at presidenten har total myndighet over den utøvende statsmakt – for første gang siden den ble vedtatt i 1787. USA skal «fornyes» fra bunn til topp. Det USA vi kjenner skal rykkes opp med roten og erstattes av et totalt annerledes USA. Ja, på prosjektets hjemmeside heter det at Trump nå har den siste «muligheten til å redde republikken vår».
Det sies ikke mot hva, men det er bare én mulighet – demokratiet. For Project 2025 ser det som sin fremste oppgave å fjerne institusjonene som kontrollerer de som har makt, men oppretter et vell av forordninger som skal kontrollere borgere uten makt. For eksempel skal postverket ikke ha lov til å håndtere pakker som inneholder p-piller; institusjoner som skal slå ned på diskriminering av minoriteter skal nedlegges, men arbeidet med å slå ned på diskriminering av hvite skal styrkes. Turister skal kunne stoppes på grensen og nektes innreise, uten å få vite hvorfor.
Bak Project 2025 står et hundretalls konservative organisasjoner. Hovedarkitekten er den konservative tenketanken The Heritage Foundation. En del tradisjonelle republikanske konservative protesterer, men de er i mindretall og er satt helt på sidelinjen. Håndboken utfordrer det demokratiske prinsippet om en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Den slår også fast at det ikke er en demokratisk rett for medier å få tilgang til pressemøter i Det hvite hus; det er et privilegium pressen gjør seg fortjent til ved å skrive det presidenten ønsker. I Kreml smiler nok den aldrende Vladimir Putin gjenkjennende; endelig har fornuften inntatt Det hvite hus!
Skal redde landet. Håndboken er klar: Marxismen har infiltrert amerikansk forvaltning, kultur og dagligliv. «Hvis vi skal redde landet fra den radikale venstresidens grep, trenger vi både en styrende agenda og de rette menneskene på plass, klare til å gjennomføre denne agendaen på dag én av den neste konservative administrasjonen.» Og det er dette som er målet for menneskene bak håndboken, som egentlig heter 2025 Presidential Transition Project. «Med de riktige konservative politiske anbefalingene og godt gjennomgått og trent personell til å implementere dem, vil vi ta tilbake regjeringen vår».
Å ta tilbake kan kanskje virke misvisende, for har USA hatt en så høyreorientert regjering tidligere? Nei, ikke siden krigen, men i en mer samlet amerikansk historie er det ikke så uvanlig. Mektige mennesker har alltid dominert samfunnet, mens store grupper har stått utenfor. Det nye denne gangen er at et (knapt) flertall av de som stemte ville ta denne styreformen tilbake. Vi må anta at de visste hva de gjorde da de ga sin stemme til Trump.
Prosjektet skal fjerne alle «overgrepene» fra Biden-administrasjonen, som Obamacare og ettergivelse av studielån. De vil vingeklippe Medicaid og Medicare, sparke tusenvis av føderale tjenestemenn, reversere godkjenning av abortpiller og gi immigrasjonsmyndighetene lettere adgang til å deportere illegale og legale innvandrere. De vil gjøre livet vanskeligere for grupper som allerede sliter, som LHBTQ-personer og mennesker som ønsker å gifte seg med en av samme kjønn. De skal heller ikke få delta i militæret, i idrett eller få adoptere barn. De vil «opprettholde en bibelsk basert, samfunnsvitenskapelig forsterket definisjon av ekteskap og familie». Med andre ord: Friheten skal sikres for noen ved å fjerne den for andre. Nettopp det som Konstitusjonen skulle motvirke.
Advarsler. Allerede George Washington advarte mot at Amerika skulle få en demagogisk leder, en som appellerer til følelser og fordommer fremfor fornuft og kritisk tenkning. Derfor ble det amerikanske politiske systemet så komplisert; valg- og styringssystemer, institusjoner og kontrollorganer skulle sikre at ikke en demagog inntok Det hvite hus eller fikk stor makt på annen måte. Systemet med separerte maktsentra, tokammersystem, sterke institusjoner og føderalisme skulle hindre at én enkelt person skulle få for stor makt.
Den frittalende lederen for Project 2025, Kevin Roberts, avviser problemstillingen: «Project 2025 er en plan for å forene den konservative bevegelsen og det amerikanske folket mot elitestyre og vekke kulturkrigere. Den skal institusjonalisere trumpismen i Amerika.» Altså: selv om republikanerne taper de neste valgene, skal trumpismen bestå.
Offisielt har Project 2025 fire mål: Gjenopprette familien som midtpunktet i det amerikanske livet; demontere den administrative staten og returnere til selvstyre; forsvare nasjonens suverenitet, grenser og rikdom mot globale trusler; og sikre våre «gudegitte» individuelle rettigheter til å leve fritt. Altså som gode demokrater. Men disse generelle frasene som de fleste kan slutte seg til, er kodeord for mye annet. De vil skape en kristennasjonalistisk stat basert på «tradisjonelle» – forstått som konservative – verdier, fritt for alle «avvik», som homofile og lesbiske, kritisk raseteori, mangfold, likhet og inkludering, omfordeling, toleranse og alt annet som ytre høyre ikke liker. Inkludert demokrater. Selv om «kristen» og «frihet» er ofte brukte fraser, tolkes det så strengt og inn i en så smal kontekst at begrepene får motsatt betydning. Rettigheter som har vært selvskrevne i generasjoner snevres inn og gjør livet vanskelig for store grupper.
Skolebiblioteker skal renses for litteratur som setter USAs historie i et dårlig lys, som slavehistorien eller overgrep mot landets urbefolkning. Eller at det finnes noen få mennesker som ikke er heterofile. Omdreiningspunktet er familie, ekteskap, barn og Thanksgiving-middager. Og religiøs overgivelse og spiritualitet: kristen tolkning skal også inn i lovverket og skal prege alle amerikaneres hverdagsliv. De har fått det for seg at kristendommen er under angrep og at de er dens forvarer. Det ofres mye plass på seksualitet og «transgenderisme»; her har Project 2025 tatt lærdom fra ortodoks russisk og muslimsk rettroenhet. Og på samme måte utstyres slike avvik med fæle etiketter, som «marxisme» og «liberalisme».
Disse fælingene har også forledet amerikanere til å tro på at det finnes en klimakrise. Nå skal alle tiltak mot påstått forurensning som skader økonomien reverseres, og kontrollorganene som EPA (Environmental Protection Agency) kraftig nedskaleres. Antallet elektriske biler skal ned; biler skal gå på fossilt drivstoff og det skal letes etter mer olje og utvinnes mer kull. Borerestriksjoner innført av Biden skal fjernes. Project 2025 skal også «reversere» EPAs kunnskap fra 2009 om at utslipp av karbondioksid er skadelig for menneskers helse, og statlige reguleringer av utslipp skal fjernes.
Project 2025 skal reformere den økonomiske
politikken. De er kritiske til Federal Reserve og
mener byrået er et hinder for business. Skatter skal
reduseres drastisk både for bedrifter og personer.
Det skal finansieres ved å kutte i sosiale programmer
og ved å øke USAs gjeld ytterligere. Den er i dag
verdens desidert største, på rundt 37 tusen milliarder dollar, og renter utgjør en betydelig post på statsbudsjettet.
Korstog. Trump har allerede satt i gang et
korstog mot universitetenes frihet og stopper
finansieringen hvis de ikke oppfyller hans krav. Stipendier for studenter med dårlig råd skal avsluttes. Undervisningsdepartementet skal avvikles og all undervisning overlates til delstatene. Universitetsstudier vil bli (enda) dyrere og utenlandsstudenter skal «siles» etter hvilke holdninger de har. En rekke «unødige» forskningsprosjekter skal avvikles og all forskning skal under direkte statlig kontroll. På litt lenger sikt er planen at all undervisning skal privatiseres og drives i henhold til foreldrenes preferanser. Avkledd alle koder betyr det i religiøs eller politisk regi. Hjerneflukten som dette stimulerer til, er allerede i gang.
USAID skal reduseres kraftig. Ifølge DOGE-sjef Elon Musk er det en «ond» organisasjon som drives etter venstreorienterte prinsipper. Nå er det helt greit å ta fra de fattigste for å gi til de aller rikeste. Eventuell u-hjelp skal legges inn under utenriksdepartementet, som også skal reduseres kraftig fordi de ansatte der også er venstreorienterte. Helsedepartementet skal reformeres og prioritere kjernefamilien. Familieplanlegging skal nedlegges; Obamacare og Midicaid skal strupes. Også Medicare – den generelle pensjonsordningen – skal gjennomgås med sikte på å spare penger.
De ytterliggående republikanerne som nå har overtatt partiet, ønsker å nedskalere det offentlige helsevesenet og la private overta. De aller fleste amerikanere har helseforsikring, men fortsatt står 30 millioner uten. Enda flere har dårlige forsikringer som ikke dekker alle former for helseutgifter.
Forsvaret er det området som er mest skjermet for nedskjæringer, men også her skal det kuttes, særlig i støtten til NATO og til andre land. Andre NATO-land skal betale for sine egne konvensjonelle styrker og motstå russisk aggresjon; USA skal bare beholde sin atomparaply. Dette oppfatter mange som en trussel mot artikkel 5 i NATO-pakten.
Erobring av nye landområder. Nå gjør Trump alvor av en gammel republikansk drøm: å bli større geografisk. Panamakanalen er svært viktig for USA handelspolitisk og militærstrategisk. Det samme gjelder Canada og Grønland. Nå vil Trump «ta» dem og utelukker ikke maktbruk. Intervensjonstrangen får også andre uttrykk: Firmaer som leverer tjenester til for eksempel amerikanske ambassader i utlandet, må undertegne er erklæring om at de ikke støtter mangfold, likhet og integrering. Kvotering som sikrer at handikapte skal få tilgang til arbeidslivet skal fjernes fordi de diskriminerer andre. Omtrent som å hevde at egne parkeringsplasser for folk med bevegelsesvansker diskriminerer funksjonsfriske.
Justisdepartementet skal gjennom-politiseres og være direkte underlagt presidenten. Det skal brukes fritt av ham til å straffe hans gamle og nye fiender under dekke av å beskytte landet mot «hvit rasisme» og mennesker «som hater USA». En høytstående medarbeider i Justisdepartementet under Trumps forrige regjering, Gene Hamilton, sier at «å utvide rettighetene til noen segmenter av det amerikanske samfunnet, skjer på bekostning av andre amerikanere, og i nesten alle tilfellene strider mot føderale lover».
Trussel. Project 2025 identifiserer Kina som største trussel for landets sikkerhet og vil forby TikTok (som Trump likevel ikke har gjort ennå fordi det viste seg at plattformen hadde hjulpet ham til valgseieren). De ønsker også et totalforbud mot pornografi, selv om Høyesterett tidligere har sagt at et slikt forbud er i strid med First Amendment, som sikrer ytringsfrihet. USA har sluttet seg til anti-abortpakten Genève-konsensuserklæringen, sammen med Belarus, Burundi, Chad, Gambia, Indonesia, Kenya, Pakistan, Russland og Saudi-Arabia. Land som ikke akkurat er kjent for å kjempe for kvinnerettigheter.
Fagforeninger sees på som en motstander og skal kontrolleres. Regelen om at stillinger i staten skal være upolitiske og fylles av mennesker med rett kompetanse, skal nå erstattes med ansettelse på grunnlag av lojalitet til Trumps prioriteringer. «Folk vil miste jobben. Forhåpentlig vil de ha muligheter i det private næringsliv», sier Kevin Roberts ironisk. Føderale kontrakter skal bare gis til bedrifter med minst 70 prosent, senere 95 prosent, amerikanske statsborgere som medarbeidere.
Nå går republikanerne inn for radikale endringer av valglovgivningen. Kravene til dokumentasjon gjøres så strenge at millioner av amerikanere i praksis vil miste retten til å avgi stemme. Og endringene er så finurlige at det i praksis bare vil ramme de gruppene som tenderer mot å stemme demokratisk.
Kanskje Donald Trump får rett når han hevder at det ikke vil bli nødvendig å holde flere valg i USA; republikanerne vil beholde makten til evig tid.
Stopp pengene!
Publisert 6. april 2025
Som litt over middels interessert i
amerikansk politikk, har jeg av og til
vært innom den offisielle nettsiden til
Det hvite hus – whitehouse.gov. Det har
ofte vært en traurig affære, med
henvisning til nyheter fra regjeringen
som allerede er kjent, arbeidet med nye
lover og arbeidet i Kongressen. Og gjester
i Det hvite hus. Viktig informasjon, men
nokså nøkternt presentert.
Nå er det helt annerledes; alt dreier
seg om president Donald Trump og alt
det fantastiske denne mannen får til. Det
er en ren politisk propagandaside, med
videoer og podcaster om alt det flotte
som nå skjer i USA. Og det spares ikke på
superlativene! Nettsiden er ikke lenger en portal
til det offisielle Amerika, men til
presidenten og Det republikanske partiet.
Nå mener selvsagt Trump at det er to sider av samme sak. Han er USA, og alle som motarbeider ham er kriminelle og må straffes. Derfor setter han og hans allierte i Kongressen i gang omfattende tiltak som skal lamme finansieringen av Det demokratiske partiet. Tiltaket er en hevn for demokratenes to forsøk på å stille Trump for riksrett. Et flertall i Senatet ville dømme ham, men ikke mange nok til at han ble dømt.
Den konservative gruppen Capital Research Center overvåker pengestrømmen på venstresiden i amerikansk politikk ved å identifisere og offentliggjøre navnene på personene, bedriftene, institusjonene og de ideelle gruppene som gir penger, og ser på hvordan de gjør det. De leter etter svake punkter som de kan angripe, men hevder at de holder seg innenfor lovens rammer. En slik overvåkning er ikke noe nytt i amerikansk politikk; det nye er at det er blitt en del av Det hvite hus’ aktiviteter. Nylig holdt Trump en tale i Justisdepartementer, der han navnga en rekke kritikere og kalte dem «forferdelige mennesker», «kjeltringer» og «avskum».
Dette har fått demokratene til å slå alarm. En koalisjon av progressive grupper, fagforeninger og enkeltpersoner ble dannet i fjor – Americans Against Government Censorship – for å forsvare seg mot forventede republikanske angrep. Gruppens leder, Cole Leiter, sier tiltakene fra Det hvite hus er ment å slå beina under alle deres politiske motstandere. Harrison Fields, talsmann for Det hvite hus, svarer slik på anklagene: «Demokratene trenger ikke president Trump for å demontere Det demokratiske partiet. De ødelegger seg selv med sin radikale politikk».
Elon Musk, mangemilliardær, DOGE-leder og republikanernes største bidragsyter, oppmuntrer til etterforskning av alle institusjoner som utgjør venstresidens økonomiske ryggrad. Den viktigste er ActBlue, en donasjonsplattform som bidrar til å finansiere praktisk talt hele Det demokratiske partiet. Men også Arabella Advisors, et konsulentforma som administrerer vanskelig sporbare «mørke penger». De to har samlet inn milliarder av dollar til demokratene. Musk hevder – uten beviser – at ActBlue ble finansiert av «demokratiske megadonorer», og navnga blant annet Herb Sandler (som riktignok døde i 2019). Senator Ted Cruz fra Texas har antydet – også han uten beviser – at ActBlue kan ha «kriminell eksponering». Nå krever han å få utlevert dokumenter som han mener støtter teorien.
Håpet er at det skal lykkes med å påvise at ActBlue kan stemples som en kriminell organisasjon. Da kan nemlig ikke amerikanere kreve skattefradrag for støtte. Kongressrepresentant Darrel Issa fra California ber Finansdepartementet legge frem dokumenter som knytter ActBlue til grupper som støtter terrorisme og til donasjoner som stammer fra fremmede land. Også Elon Musk har hengt seg på og mener ActBlue har finansiert protester mot Tesla.
"Demokratene kjørte heseblesende undersøkelser av republikanernes mørke penger i årevis, og jeg håper at dette er en samordnet innsats for å gå etter venstresidens mørke penger", sier Mike Davis, en tidligere republikansk kongressassistent som har grunnlagt en gruppe som forfølger Trumps kritikere.
Trump har nå utstedt direktiver som begrenser tilgangen til regjeringsinformasjon og kontrakter for advokater som assosieres med hans kritikere. Han har beskyldt noen av advokatene for «å ville omforme Amerika til et korrupt kommunist- og tredje verden-land». Noen større advokatfirmaer har allerede lagt seg flate og betalt store summer til Det republikanske partiet for å ikke gå over ende.
Trump er på god vei til å få den makten enhver diktator drømmer om.
Tyrkia stadig
lenger bort
fra demokratiet
Publisert 29. mars 2025
Europa står midt i en storkrig, har
problemer med økonomien og må investere
tungt i forsvar. Forholdet til USA har surnet og Trumps handelskrig kan få store økonomiske konsekvenser. Og på toppen av det hele skaper Tyrkia og Recep Erdogan problemer. Igjen.
Erdogan ble Tyrkias president i 2014. Hans politiske karriere begynte som borgermester i Istanbul, hvor han ble populær for sin evne til å løse byens mange problemer. Som leder av AKP, et konservativt islamistisk parti, har han lagt vekt på å styrke Tyrkias identitet som en muslimsk nasjon, samtidig som han politisk har balansert mellom Russland og Europa. Mange av hans politiske avgjørelser har skapt bekymring blant kritikere som mener at han har beveget seg mot et autoritært styre. For eksempel har fengslingen av journalister, akademikere og politiske motstandere skapt internasjonal kritikk.
Erdogan fikk utvidede fullmakter i 2017, som rett til å utnevne ministre, utstede dekreter og oppløse parlamentet. Mens tilhengerne hevder at 2017-reformen var nødvendig for å skape stabilitet og effektivitet i regjeringen, har kritikere uttrykt bekymring for at den sentraliserer makt og svekker demokratiet.
Økonomisk vekst. Under Erdogans styre har Tyrkia hatt økonomiske fremskritt, spesielt i de tidlige årene av hans styre. Økonomiske reformer, investeringer i infrastruktur og en liberalisering av økonomien bidro til veksten. Istanbul har utviklet seg til et økonomisk knutepunkt, og turisme har blitt en betydelig inntektskilde. Men Tyrkia har også møtt mange økonomiske utfordringer under Erdogan: Høy inflasjon, høy arbeidsledighet og en svak valuta har skapt problemer for landets økonomi.
Erdogans utenrikspolitikk har ofte vært kontroversiell. Han har forsøkt å styrke Tyrkias rolle som regional makt og har tatt en aktiv rolle i konfliktene i Syria og Irak. Forholdet til USA og EU har vært turbulent, særlig på grunn av Tyrkias menneskerettighetsbrudd og militære intervensjoner. Tyrkia har lenge ønsket EU-medlemskap, men forholdet har blitt kjøligere på grunn av menneskerettighetsbrudd, press mot mediefriheten og behandlingen av politiske motstandere. Samtidig har Erdogan brukt anti-vestlig retorikk for å styrke sin støtte hjemme.
Arresterer reell utfordrer. Erdogan har mistet den solide støtten han hadde i sine første år. Nå er støtten så lav at han har en reell mulighet for å tape neste valg i 2028 til fordel for Ekrem Imamoglu, 54 år gammel (bildet over). Han er nå borgermester i Istanbul og ble arrestert 19. mars, tiltalt for korrupsjon og for å støtte terrorisme. Ikke ulikt Putins prosess mot Aleksej Navanyj. Arrestasjonen skjedde samme dag som Tyrkias største opposisjonsparti, Det republikanske folkepartiet (HCP), utpekte Imamoglu som deres kandidat ved neste presidentvalg. Nå tar hundretusenvis til gatene i protest mot arrestasjonen. De mener den er en manøver for å sette Erdogans eneste reelle utfordrer ut av spill. Imamoglu har også fått tilbakekalt sitt universitetsvitnemål etter 31 år (!), som er en forutsetning for å stille som presidentkandidat.
Også europeiske politikere uttrykker dyp uro over arrestasjonen mens amerikanerne forholder seg tause. Erdogan har ikke den aller høyeste tillit i Europa fra før. Da HCP holdt valg på presidentkandidat 23. mars stemte 15 millioner tyrkere på ham.
Som borgermester i Istanbul siden 2019 er Imamoglu blitt en populær politiker – til tross for nesten hundre etterforskninger og et titalls rettssaker på svært tvilsomt grunnlag. I et innlegg i The New York Times, skrevet i felgselet, sier han: «Nå som han (Erdogan) ikke klarer å beseire meg i valget, bruker han sitt grep om rettsvesenet til å sette en utfordrer på sidelinjen, som ifølge nylige meningsmålinger kan vinne hvis valget ble holdt i dag.»
Fremtiden for Tyrkia, Erdogan og Imamoglu er usikker. Det eneste som er sikkert er at Tyrkia ikke er nærmere noe medlemskap i EU. Og at landet har tatt enda et skritt bort fra demokratiet.
Tankene i
Trump-sfæren
Publisert 27. mars 2025
Meningene om Donald Trump er sterke, enten man hater
ham eller elsker ham. Er Trump bare en fireårig parentes
i amerikansk historie eller setter han varige spor? De som
har dykket dypt i den amerikanske psyken er klare: USA
blir aldri det samme landet etter Trump! Og her er
«Trump» forstått både som person, kommunikator eller
gudeskikkelse, men også som et samlebegrep for alle
tenkerne rundt ham. De er mange, og de er langt glupere
enn Trump. Noen av dem ser kanskje på Trump som en
idiot, men en nyttig idiot. Omtrent som en kunnskapsløs,
men supergod bokselger som selger store litterære verk.
Noen mener USA er der Europa var på 1930-tallet, da
tre ideer konkurrerte om europeernes hoder og hjerter: kommunismen, fascismen og demokratiet. Demokratiet vant til slutt, men til en svært høy pris. Trump hevder at USA er i krigslignende tilstand, der bare han kan redde landet mot – som han stadig hevder – kommunismen (som fortsatt lever i hodene på mange i USA og Nord-Korea). Og ja, han hevder også å kjempe for «demokratiet», men i en tapning Europa nesten unisont avviser og som ikke har noe til felles med det liberale demokratiet. Og for kretsen rundt Trump er det liberalismen som er problemet. Ordet er synonymt med radikalisme og dermed «kommunisme».
Ny politisk retning. Kretsen strever nå med å finne opp en helt ny politisk retning, og mye spriker. Uenigheten er stor og flere av arkitektene har utgitt bøker som ofte er i strid med hverandre. Og mange flere bøker vil komme. Det finnes hundrevis av tenketanker på ytre høyre i USA som spyr ut sine tanker på nett og papir. De er ikke samlet bak én felles ideologi, men er opptatt av å skape nye maktkonstellasjoner som har faretruende mye til felles med den vi trodde døde med krigens slutt i 1945.
De vil ha slutt på den liberale orden; folket er ikke i stand til å styre, det må overlates til den ene som er best egnet. Han skal representere «alle», også dem som ikke føler seg hørt eller sett. De liberale ideene, som var grunnlaget for USAs opprinnelse, var feil og vi trenger en helt ny start som kan samle hele USA. Der tenkes det virkelig store tanker, og en av dem som har tatt et dypdykk i disse tankene er Martin Gedde-Dahl i Morgenbladet.
En av tenkerne i kretsen er professor Patrick Deneen. Han kritiserer både staten og markedet, og romantiserer den gamle landsbyen med fellesskap og samarbeid, og der familien og kirken var de sentrale elementene. Individualismen har gått for langt og skapt ensomhet og svekket tilhørighet. Liberalismen har ikke feilet fordi den mislyktes, men fordi den vant: Tryggheten blir for stor; vi trenger ikke hverandre lenger. Det blir en individualisme på steroider. Deneen advarer mot den makten oligarkene rundt Trump får, men går sterkest i rette med den fæle liberalismen. Argumentene likner på dem som konservative brukte om sosialismen. Deneen vil skape en «god» elite, men sier ikke hvordan. Noen liberale støttet Deneen i starten, men ikke etter at han gikk inn i MAGA-bevegelsen.
Han regner seg som postliberalist og et korrektiv til den høyrepopulismen som tar fra de fattige og gir til de rike. Men her spriker det, for han har sansen for autoritære ledere. Også J. D. Vance regner seg som postliberalist, og flørter åpenlyst med fascismen. Han og Trump beundrer Putin og Xi og andre illiberale og autoritære ledere. Blant postliberalistene finner vi også toneangivende katolikker, som mener sivile lover bør underlegges kirken.
Den britiske filosofen Adrian Pabst mener vi må vinne frem på tvers av politiske tradisjoner, mot populisme og alt som splitter. Han mener de liberale under den kalde krigen var så opptatt av å bekjempe kommunismen at de banet veien for nyliberalismen og nykonservatismen, som skapte økende ulikheter. Liberalismens største bragd er velferdsstaten (i Europa). Den er nå under angrep, men liberalerne er fortsatt mer opptatt av eksterne fiender, mener han.
Demokratiet en hemsko. For tech-milliardærene er demokratiet blitt en hemsko for fortsatt teknologisk utvikling som skal sikre USAs ledelse over Kina og Europa. De vil skape en ny kollektiv identitet som kan omforme staten. Derfor må «alle» i statsapparatet sparkes og erstattes med «våre» folk. Noen av dem støtter 22. juli-terroristen for hans kamp mot «eurokommunismen». De snakker om en høyre-akselerasjonisme, der alle reguleringer som hindrer ubundet bruk av KI og teknologiske fremskritt som «løfter hele menneskeheten», skal fjernes. En slik frihet kan ikke forenes med demokrati: individuelle rettigheter må vike for eliten med de rette visjonene. Derfor er det riktig å trekke støtten fra universiteter som praktiserer DEI (mangfold, likhet og inkludering). De vil bryte ned hele samfunnet og bygge opp et nytt rundt nye «strukturer» med Trump som kjernen. Det minner sterkt om nazismens rangering av mennesker, med en gudegitt fører på toppen som skal styre massene.
Vil knuse klokken. Gedde-Dahl har intervjuet Evan McLaren, ung amerikaner som var på innsiden av ytre høyremiljøer før han hoppet av og flyttet til Norge. Nå advarer han mot sine tidligere holdninger og dem som fortsatt deler dem. Den gamle ytrehøyresiden kjempet mot New Deal-reformene på 1930-tallet og var imot borgerrettighetsbevegelsen og støttet fascismen. Senere kom libertarianere, som mente at alle offentlige institusjoner bør erstattes av kommersielle bedrifter. De så på lover mot diskriminering som frihetsberøvelse og var imot kvinnelig stemmerett. De vil ikke bare stille klokken tilbake; de vil knuse den. TV-personen Pat Buchanan sa på 1990-tallet at sosialdemokratiet, liberalismen og hele den amerikanske velferdsstaten skulle bort: han ville «tilbakekalle hele det tyvende århundret».
«Nå sier helt vanlige mennesker ting jeg pleide å tenke da jeg var overbevist nazist. Vi tapte den gangen, men siden har kulturen beveget seg kraftig», sier McLaren.
Det er særlig tre bevegelser som gir Trump en intellektuell overbygning: Først tankesmien Claremont, som vil ha en motrevolusjon mot kreftene som har drevet USA vekk fra fundamentet i uavhengighetserklæringen fra 1776. Så kom de postliberale som hevder at liberalismen har skapt materiell ensomhet og åndelig tomhet. Og så kom de nasjonalkonservative, som bygget bro mellom MAGA, den republikanske eliten og et internasjonalt nettverk med nasjonalistiske bevegelser – fra Netanyahus Israel til Orbáns Ungarn, fra Melonis Italia til (kanskje) Le Pens Frankrike.
Skal institusjonalisere trumpismen. Tankesmien Heritage utarbeidet skriftet Project 2025, et styringsverktøy skreddersydd for Trump, men som også skal «institusjonalisere trumpismen» for alltid. Her står gjennomføringsevne sterkt, noe som amerikanerne setter høyt. Trumps storm av presidentordre og Musks motorsag mot byråkratiet blir sett på som gode lederegenskaper – uansett konsekvensene. «Dette er ikke nyliberalisme, hvor tek-selskapene rydder unna reguleringer; det er en form for statskapitalisme, der store selskaper – som Musks SpaceX og Starlink – har sugerør direkte til statskassen», sier Quinn Slobodian, professor i historie ved universitetet i Boston. Mens president Dwight Eisenhower etter krigen advarte mot det «militærindustrielle kompleks», sa Joe Biden like før han gikk av at han er bekymret for et «tek-industrielt kompleks», og sikter til tek-milliardærene rundt Trump, som Elon Musk og Peter Thiel.
I slutten av mars rettet The New York Times en sterk kritikk mot advokatfirmaet Paul, Weiss (og partnere) fordi styreformann Brad S. Karp la seg paddeflat etter trusler fra Trump om å knuse firmaet med over 2000 advokater. Noen av deres klienter var kritiske til Trump, og han har nå så stor makt at han kan utslette et så stort advokatfirma over natten! Firmaet sa seg «villig» til å utføre advokattjenester gratis for 40 millioner dollar for Trumps hjertesaker. Karp søkte støtte hos andre amerikanske advokater, men fikk ingen. De forsøkte derimot å kapre hans advokater og klienter. Hva blir det neste, spør avisen. Med rette. Mange frykter at ingen advokater lenger tør forsvare amerikanere som støtter demokratene. Selv i Russland ville en slik innblanding fra presidenten vært kontroversiell, men altså ikke i dagens USA.
Konservative dyttet ut. Unge hvite nasjonalister har nå sentrale posisjoner i Det republikanske partiet, mens tradisjonelle konservative et dyttet ut. Steve Bannons høyreradikale revolusjon vant valget for republikanerne, men knuste også partiets institusjoner. De nye aktørene i partiet har sterke bånd til ytre høyre i Israel, og mener israelsk sionisme burde være et forbilde for amerikansk nasjonalkonservatisme. De ser på FN og EU som imperier, og disse er til hinder for nasjonalstaten. Det som først og fremst truer nasjonalstaten er innvandrere, men også interne fiender som den administrative staten og mediene. Det er i dette lyset vi må se Trumps ide om å fordrive innbyggerne på Gaza og bygge luksushoteller for de rike.
Kretsen rundt Trump spriker og de har enn så lenge ikke funnet sin endelige form. De liker ikke modernismen, der uverdige får for stor makt og for mye hjelp. Men det er mye annet de er uenige om. Noen avviser høyresidens «borgerlige idealer» som familie, kristendom og demokrati. De vil tilbake til førmoderne maskulinitet hvor menn dyrker styrke, skjønnhet og hverandre. Her blir ytrehøyrepolitikk blandet inn i en «pakke» med kroppsfokusering, modernitetskritikk og beundring for Nietzsches filosofi. Selv om mye spriker har de det til felles at de er fanget i sitt eget t
ankespinn.
McLaren kjenner denne og andre grupper på ytterste høyre godt, og sier «Hvis du er ung amerikaner og involvert i høyresidepolitikk i dag, har du i alle fall vurdert å bli nazist».
Knoll og Tott
Publisert 5. mars 2025
De to tegneseriefigurene var mine barndomsfavoritter.
De gjorde det vi kanskje hadde lyst til å gjøre, men likevel
ikke gjorde fordi vi visste det var galt. De var stort sett
sammensveiset når de gjorde sine spikk mot megler Smekk
og alle de andre, men kunne også barke skikkelig sammen.
I det siste har jeg tenkt på de to røverne i forbindelse med
den romansen som har oppstått mellom Putin og Trump
etter at de har vært fiender gjennom hele sitt liv. Nå
pønsker de ut hva f***skap de kan finne på sammen, og er
enige om at Ukraina er et fint offer. Så kommer vel de andre etter hvert.
Burde visst. Burde vi vært forberedt på at Donald Trump ville skifte side og bli Vladimir Putins håndlanger? Ble vi så lullet inn i tanken på at han tross alt er som amerikanere flest – litt stor i munnen, men ellers nokså raus? At han ville videreføre Amerikas århundrelange vennskap med Europa og demonstrere Vestens fortsatte overlegenhet overfor Russland?
Jeg tror det bitre svaret er at vi burde visst. Blant annet var det varslet i styringsdokumentet Project 2025, som ble ferdig for et års tid siden og som har vært kjent like lenge. Dokumentet varsler et radikalt brudd med amerikansk etterkrigspolitikk. Toneangivende republikanere har i flere år vist til de mange felles berøringspunktene med amerikansk og russisk historie. Religionen har en sentral plass, og det er ikke tilfeldig at både Trump og Putin hylles av ultrakonservative kristne som mener de to lederne er utpekt av Gud for å verne landene mot en grusom skjebne – demokratiet.
Autoritære. Både Putin og Trump har vist en forkjærlighet for sterke, autoritære lederskapsstiler. Putin har full kontroll over russiske medier, politisk opposisjon og russisk statsmakt. Trump, på sin side, har ofte vist en tilsvarende forakt for tradisjonelle demokratiske normer, fra å utfordre valgresultater til å angripe frie medier som «falske nyheter».
Begge ledere er karismatiske og har evnen til å tiltrekke seg stor folkelig støtte. Putins macho-image og nasjonalistiske retorikk har sikret ham bred støtte i Russland. Trump har på lignende vis mobilisert en stor base av lojale tilhengere gjennom sin populistiske stil og slagord som Make America Great Again.
Nasjonalisme er en kjernekomponent i både Putins og Trumps politiske retorikk. Putin har vært en forkjemper for gjenopprettelsen av Russlands storhet etter Sovjetunionens fall, og har ofte fremstilt Vesten som en trussel mot russisk suverenitet. Trumps politikk har på lignende måte vært preget av slagord som «America First», hvor han har prioritert amerikanske interesser foran internasjonale allianser og avtaler.
Kritiske til institusjoner. Både Putin og Trump er kritiske til internasjonale institusjoner. Putin ser ofte disse som verktøy for vestlig dominans, mens Trump har kritisert dem for å utnytte USA. Begge ledere har dermed vist en tendens til å favorisere bilaterale avtaler fremfor multilaterale. Begge har vist en bemerkelsesverdig evne til å omforme medienes fortellinger til deres fordel.
Både Putin og Trump har systematisk angrepet og delegitimert kritiske medier. Putin har brukt lovgivning og rettsforfølgelse for å stilne opposisjonelle journalister. Trump har gjentatte ganger kalt medier som kritiserer ham for «falske nyheter» og har oppfordret tilhengerne sine til å mistro tradisjonelle nyhetskilder.
Putin har brukt sin tidlige karriere i KGB og senere i byråkratiet til å bygge et nettverk av lojalister som har styrket hans politiske stilling. Trump har brukt sin tidligere erfaring fra eiendomssalg og underholdning til å bygge en personkult rundt seg selv, noe som har vært avgjørende for hans politiske karriere. Begge ledere er kjent for sin enorme personlige rikdom. Putin, til tross for den manglende gjennomsiktigheten rundt hans formue, er antatt å være en av verdens rikeste menn. Trump har åpent skrytt av sin rikdom og brukt den som et symbol på sin suksess og kompetanse.
Realpolitikk. På den internasjonale scenen har både Putin og Trump vist en pragmatisk tilnærming og en forkjærlighet for realpolitikk. Putin har fremmet russiske interesser gjennom strategiske allianser og militære intervensjoner i nabolandene. Trump har på sin side fokusert på å reforhandle handelsavtaler og redusere amerikansk engasjement i utenlandske konflikter.
Begge ledere har forsøkt å bygge personlige relasjoner med andre verdensledere som en del av deres utenrikspolitiske strategi. Putin har dyrket relasjoner med ledere som Xi Jinping og Recep Tayyip Erdoğan. Trump har på lignende måte forsøkt å oppnå nærmere bånd med ledere som Kim Jong-un og Benjamin Netanyahu.
Ti grunner. I en kronikk i Aftenposten 4. mars dokumenterer Anders Romarheim, førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole, ti grunner til at Putin og Trump har funnet sammen. Han mener begge betrakter demokratiske valg kun som veiledende; det er herskerens vilje – altså deres egen – som teller. Begge mener rettssystemet er et redskap for herskeren. Begge mener likestillingen har gått for langt, og vil ha tilbake et tradisjonalistisk verdigrunnlag – som de mener er andre overlegent. Mindre stater bør underlegge seg de store. Begge nærer en forakt for Ukraina og for Zelensky som person, og begge mener å ha rett til å utnytte Ukrainas naturressurser.
Russland har en lang historie for territoriell ekspansjon, mens USA med Trump har meldt seg inn i denne lite aktverdige klubben i løpet av de par siste ukene. Nå skal verdenskartet tegnes på nytt. Begge slutter seg helhjertet til prinsippet om den sterkestes rett og avskyr svakhet. Derfor er de begge sterke motstandere av internasjonale, kollektive organisasjoner som gir uverdige stater for stor makt. Trump og Putin har altså sammenfallende verdenssyn, konkluderer Romarheim, og skriver det mer og mer fremstår som et naturlig partnerskap.
«For å gjøre dumpingen av Europa komplett, mener de vest- og nordeuropeiske statene Norge identifiserer seg mest med, det motsatte av Trump og Russland på samtlige ti punkter», avslutter han.
Verden snudd på hodet
Publisert 16. februar 2025
Selv ikke i krigstid har verden gjennomgått så
radikale endringer så raskt som de tre siste ukene.
I mylderet av presidentordrer og uttalelser fra
Trump og hans nærmeste medarbeidere kan det
være vanskelig å se de store linjene:
- Vi ser en gjenopplivning av den gamle verdensorden
der mektige ledere med uinnskrenket makt styrer - verden gjennom smiger og personlige samtaler. Trump
omtaler Putin mer rosende enn han omtaler sine allierte statsledere. - Trump vil ha en fredsavtale om Ukraina som bærer hans navn, der hans egne, USAs og Putins interesser veier mer enn Ukrainas og Europas.
- USAs interesse for Europa er lavere enn noen gang etter krigen. USA vil ikke lenger ha venner, bare lojalister og fiender.
- Begrepet «Vesten» er plutselig meningsløst. Avstanden mellom USA og landets allierte er allerede endret – etter tre uker.
- Visepresident J.D. Vance frykter ikke Putin, men innenlandske farer – som demokratiet. Han vender Europa ryggen og støtter ytre høyre-partier som AfD. Han ble nylig skarpt irettesatt av Paven, da han sa at «America First»-politikken er i tråd med katolsk bibeltolkning.
- Min egen spådom: I de kommende månedene og årene vil vi få et bikkjeslagsmål mellom USA og landets allierte om hva som er demokrati og ikke.
- I løpet av få dager har Trump og hans nærmeste medarbeidere gitt Putin politiske seire som langt overgår seirene på slagmarken. På lengre sikt kan det bli skjebnesvangert for Europa.
USA er nå i ferd med å undergrave tradisjonelle demokratiske verdier. Trump viser at han prioriterer makt og kontroll fremfor åpenhet og samarbeid, noe som fører til økt spenning både nasjonalt og internasjonalt. Institusjoner rives ned og den dype politiske splittelsen innenlands forverres. Samtidig har USAs tilnærming til globale allianser blitt transaksjonspreget, der økonomiske og politiske fordeler veier tyngre enn langvarige partnerskap og felles verdier. Denne vendingen i amerikansk politikk har skapt usikkerhet rundt mange internasjonale avtaler og organisasjoner, og verden ser med bekymring på hvordan USA navigerer i dette nye landskapet.
Nå stiller europeiske ledere smertefulle spørsmål, som: Er USAs interesser lenger de samme som Europas? Kan vi stole på USA – i fred og i krig? Kan USA og Europa fortsatt samarbeide i en felles forsvarsallianse?
Nå fryktes det at USA knytter støtten til Ukraina til en betingelse om å overta en betydelig del av landets naturressurser. Dette skal være betaling for fremtidig støtte og støtten Ukraina allerede har mottatt. Mange frykter at det er grunnen til at Europa utestenges fra «forhandlingene» mellom Trump og Putin. Dette minner mistenkelig om Stalin og Hitlers «forhandlinger» om Polen i 1939. Forskjellen fra den gangen er at Stalin og Hitler var bitre fiender mens Putin og Trump ser ut til å være svært gode busser.
Trump alminneliggjør bølleopptreden slik at respektfulle stater kan få problemer med å velge mellom Trump og Putin. Og Xi kan fremstå som en gentleman. Stadig flere mener teksten «MAKE AMERICA HATE AGAIN!» på Trump-capsene hadde vært mer dekkende for hva vi er vitner til.
Verden er i løpet av noen dager snudd på hodet.
Det stikk motsatte
av hva verden trenger
Publisert 26. januar 2025
Verden så frem til Trumps innsettelsestale med
forventning. Etter en splittende valgkamp håpet mange på
ord som kunne samle USA og verden, men fikk det motsatte. Trump er ikke lenger interessert i å få venner; heretter finnes bare to typer mennesker på Jorden: lojalister og fiender. Talen var nasjonalistisk, uforsonende, truende, splittende og skrytende. Den var musikk i ørene på hans fan-skare, men et sjokk for alle utenfor. Cowboy-tale, sier retorikkekspert Kjell Terje Ringdal til Dagsavisen.
Et nytt USA. Trump vil skape et helt nytt USA som ligner mer og mer på Putins Russland: Maktkonsentrasjonen rundt Trumps person og hans oligarki er i ferd med å fullføres. Med et flertall av amerikanske velgere i ryggen mener han å være ustoppelig. Og kanskje han har rett.
Trumps beskjed var klar: Hele verden har utnyttet oss, men nå er det slutt! USA skal slutte med sosialistiske eksperimenter. USA skal bli respektert, noe landet ikke er i dag. Landet går nå inn i en gullalder og skal underlegge seg Mars. Det skal jeg sørge for – og jeg har Guds beskyttelse! Også denne gangen skal han sette USA først, men «førstere» enn forrige gang. Toll og skatter fra andre land skal berike våre borgere, forsikrer han.
Reelle utfordringer. Ikke med ett eneste ord nevnte Trump de faktiske utfordringene USA og verden står over for: Klimakrisen, krig og konflikt, humanitære kriser, global helse og økende forskjeller. Tvert imot: USA skal bli mer egoistisk og yte mindre til verden. Han trekker USA ut av WHO og Parisavtalen. Han fryser all u-hjelp. Han stanser satsingen på grønn energi. Og starter en handelskrig med resten av verden. I likhet med Putin skal han vinne nye landområder, som Grønland, Canada og Panama. Han skal bore etter mer olje (USAs oljeproduksjon er høyere enn noensinne), som skal selges over hele verden og gjøre USA rikt igjen.
Stakkars oss i resten av verden, skriver Anders Magnus i Nettavisen. En selvdyrker inntar Det hvite hus, skriver Bernt Hagtvedt i Aftenposten og minner om at USA for første gang har fått en president som er dømt i retten tre ganger. Og som i et reelt demokrati ville vært dømt for kuppforsøk, men som nå har benådet alle kuppmakerne. Hva skal USA med et rettsvesen når de har Trump? Bøllete selvopptatthet gjør ikke Amerika stort, skriver Aftenposter på lederplass.
Verdens ledere konkurrerer om å hviske lavest i et forsøk på å ta til motmæle. Nicolai Tangen minner om at Oljefondet har mer enn halvparten av investeringene i USA, og mener Trump vil gjøre vår felles sparegris tykkere. Ursula von der Leyden lover at EU vil svare på Trumps toll med samme mynt. I en normal verden lyder det betryggende, men verden er ikke lenger normal. Trumps medisin er det motsatte av hva verden trenger.
Valg i USA:
Demokratiet er ikke noe tema
Publisert 16. september 2024
I Norge og mange andre land beskrives presidentvalget i USA 5. november som «eksistensielt»; et valg mellom autokrati og demokrati. Lenge sto valget mellom Joe Biden og Donald Trump, og Trump var soleklar favoritt. Derfor var lettelsen stor blant de fleste nordmenn og europeere da Biden trakk seg og Kamala Harris dukket opp som troll av eske. Nå er stillingen så lik at ingen tør spå utfallet.
Penger, penger . . . Amerikanere flest mener høstens valg er svært viktig, men ikke på grunn av at demokratiet er i fare. I en undersøkelse i august svarte bare 6 prosent at demokratiet var viktig å bevare. En rekke andre ting var viktigere for dem, særlig levekostnader, jobb og inn-vandring (se tabellen over).
Motsatt av hva vi kan få inntrykk av når vi ser sendinger fra valgmøter, er ikke amerikanere like opptatt av politikk som oss. Likevel: mange har – ofte sterke – meninger om enkeltsaker og kandidater, og mange flagger sin politiske tilhørighet med skilt i hagen eller på bilen. Men de er ikke så opptatt av ideologi som oss; derfor kan mange velgere svinge mellom demokratene og republikanerne ut ifra enkeltsaker eller person. Likevel dreier det seg om bare 20 prosent av velgermassen – og det er disse som avgjør valget.
Her har Trump en stor fordel; han er et kjent ansikt og mange mener de kjenner hans standpunkt i ulike saker. Kjendisfaktoren er enormt viktig; det var derfor demokratene hadde en våt drøm om at Michelle Obama skulle stille som deres kandidat. Harris må bruke mye av sin energi på å fortelle amerikanerne hvem hun er og hva hun mener om en rekke saker. Amerikanere sies å stemme mer på person enn parti. Det er bare delvis riktig; de to store partiene i USA kan ikke sammenliknes med norske partier, der kandidaten er bundet av partiets politikk. Derfor skifter i realiteten amerikanerne politikk hvert fjerde år når presidenten velges.
Økonomien viktigst. Selvfølgelig vet velgerne i store trekk at republikanerne er mer opptatt av økonomi og demokratene mer opptatt av helsevesen, men her er økonomien desidert viktigst. Det er lett å forstå når vi vet at halvparten av amerikanerne lever under medianlønnen, som akkurat nå er 39.700 dollar og et gjennomsnitts hus koster 405.000 dollar. I 2000 var medianlønnen 32.000 dollar og et hus kostet 166.000. Økonomien har altså blitt verre for mer enn halvparten av befolkningen, og bare en tredel av amerikanerne kan ta en uforutsett regning på tusen dollar på sparket. Ja, mange klarer ikke engang en regning på hundre dollar. Økonomi er derfor det langt viktigste; det sies ofte at amerikanerne stemmer med lommeboken.
Derfor er skatt viktig – fordi det er snakk om penger. Amerikanere liker ikke skatt. Særlig ikke republikanere. Både Harris og Trump vil senke skattene, men det er stor forskjell på effekten: Trump vil gi en medianfamilie 1700 dollar mer å rutte med mens Harris vil gi dem 2200 dollar. Fordi Trump vil senke skattene også for de rikeste, vil statens skatteinntekter synke drastisk. Det vil Trump kompensere med å øke landets gjeld, som akkurat nå er over 35 tusen milliarder dollar. Harris vil kompensere tapet ved å skattlegge inntekter over 400.000 dollar hardere, men må likevel øke statens gjeld noe. Men ikke på langt nær som Trump er villig til.
Autoritære tendenser. Trump legger stadig mindre skjul på sine autoritære tendenser og sier ofte at han vil være diktator fra dag én (eller «bare» på dag én). Mens vi blir skyggeredde av en slik uttalelse i Norge, tar amerikanerne det med stor ro. De er blitt vant til Trumps retorikk og tar ham ikke helt bokstavelig. Men Trump har lovet så mye mer som tydelig viser at han vil demontere demokratiet. USA ligger allerede på 30. plass, to plasser foran Botswana, på FNs demokratindeks. Han vil svekke Medicare og Medicaid, noe som vil berøre 154 millioner mottakere som kan ende i fattigdom hvis de mister støtten. Mange av disse stemmer likevel på ham.
Det er ventet at Trump vil kjøre hardt på økonomi, jobb og immigrasjon under valgkampen, og her står han sterkere enn Harris. Harris vil også satse på disse tre områdene, men står svakt her. Selv abort, som er blitt et damoklessverd for republikanerne, opptar velgerne bare marginalt – som demokrati – og er derfor ingen vinnersak. Harris har langt å gå for å ta igjen Trumps tillit blant velgerne i de viktigste sakene. Selv om hun akkurat nå har vind i seilene, tror mange med god kunnskap om USA at Trump kan vinne valget – nettopp på grunn av hans fokus på det som betyr mest for velgerne – økonomi, jobb og immigrasjon.
Tillit – en engel
og en djevel
Publisert 14. september 2024
Nylig leste jeg Det blåøyde riket – Norske tillitspatologier av Nina Witoszek og Eva Joly. De to forfatterne harselerer over det norske tillitssamfunnet. Eva Joly over korrupsjon i næringslivet,
Nina Witoszek – over det norske samfunnet generelt.
Det forundrer meg at de to har funnet hverandre og skrevet en bok sammen. De er svært ulike som personer og samfunnsforskere, men har i boken dette til felles: De mener vi har for mye tillit til hverandre i Norge og gir noen utvalgte eksempler. De har et ulikt utgangspunkt: Eva Joly er en internasjonalt berømt advokat, dr. juris, og jeger på korrupte selskaper. Hun har skrevet flere bøker på fransk og norsk. Witoszek er en kjent fra norsk samfunnsdebatt. Hun er polsk-irsk-norsk litteraturviter, professor og forfatter av en rekke bøker på norsk, engelsk og polsk.
Det litterære grepet de to benytter er svært ulike. Joly bruker et pinlig nøyaktig språk som beskriver konkret hva hun har avdekket, hva som er lovstridig og hvordan samfunnet innhenter lovbrytere uten at det dermed er sagt at de blir dømt. Loven har mange smutthull, og Joly kommer med konkrete forslag til hvordan loven burde endres. Witoszek dyrker finurlighet og ironi i hver eneste setning. Du må ha tilgang til internett for å finne ut hva alle de merkelige ordene betyr. Når du har lest en setning eller ti, lurer du ofte på hva hun mener.
Penger og makt. Mange av oss var overrasket over Nicolai Tangens korte vei til makten i Oljefondet. Vel var han genierklært og hadde blitt styrtrik på hedgefond og andre økonomiske transaksjoner de fleste av oss vet lite om. Men ville han forvalte verdens største fond i pakt med norske verdier? I avveiningen mellom dette og hvorvidt han ville få fondet til å vokse enda mer, ble valget likevel lett: Han var rette mann. Forfatterne mener dette er dobbeltmoral og beskriver Tangen svært negativt. Den samme skjebne lider Helge Lund og Terje Rød-Larsen. Sistnevnte får særlig tyn for å ha beriket seg selv (noe som er greit for de andre skurkene) mens han skulle skape fred mellom jøder og palestinere. En rekke andre nordmenn henges ut på lignende måte under fullt navn.
Forfatterne mener – sikkert med rette – at vi nordmenn stiller menn (og kvinner) med makt for få spørsmål. Norges fremste valuta – tillit – burde lide samme skjebne som den norske krona: total devaluering. De mer enn antyder at Oljefondet og Equinor tjener penger i grumsete farvann, men vi holder klokelig kjeft fordi det gir oss bedre velferd, lavere skatter og rundelig strømstøtte. Og storkapitalen og rettsvesenet beskytter hverandre også i Norge, uten å vekke nordmenns vrede fordi det gagner oss.
I gråsonen. «Klokken 16.40 den 19. mai 1999 skjedde det noe merkelig i Nordsjøen, på grensen mellom Norge og Storbritannia. En borerigg ble flyttet fra norsk til britisk sektor, der den befant seg i åtte timer og 15 minutter, for så å bli returnert til norsk sokkel like over midnatt. Boreriggen het Polar Pioneer og var bygget og eiet av Transocean Offshore Norway.» Dette er kanskje forfatternes klimaks i boken. Det var en enorm teknisk operasjon og flytte riggen frem og tilbake noen få nautiske mil, men selskapet tjente enorme beløp på de få timene riggen var ute av Norge. I løpet av disse timene skiftet riggen eiere tre ganger; alle eierne var datterselskaper av Transocean og hele operasjonen hadde én hensikt: unngå norske skattebestemmelser.
Økokrim saksøkte Transocean og vant i Stavanger tingrett, men trakk senere tiltalen før saken kom opp i lagmannsretten. Forfatteren (som må antas å være Joly; de to oppgir ikke hvem som har skrevet hva) sier hun aksepterer rettsavgjørelsen, men mener den er et knefall for storkapitalen som har ubegrensede midler til rådighet. Det hadde ikke Økokrim; der satt noen få advokater uten spesialkompetanse og håndterte saken alene.
For høy tillit. Forfatterne har utvilsomt et poeng. Selv den minste fotballklubb, som har full tillit til sin kasserer, har en revisor. Alle selskaper har revisor, også de største. Men jo større de er, jo vanskeligere blir revisjonen, og jo større mulighet er det for at penger – enorme penger – unndras beskatning via transaksjoner som kanskje juridisk ikke er strid med loven i det enkelte land – bare på kanten. Joly bekrefter i boken at det ikke bare er i andre land slikt forekommer; det skjer også i Norge. Implisitt antyder Joly og Vitoszek at den norske tilliten til personer, næringsliv og også rettsvesenet er for høy.
Det kan være lettere å se hva ubegrenset tillit fører til når vi ser på Putins angrepskrig mot Ukraina eller Netanyahus uproporsjonale gjengjeldelse mot palestinerne. Eller ved amerikanske republikaneres blinde beundring for sin guru Donald Trump. De nyter så stor tillit at deres handlingsrom blir ubegrenset. Deres ugjerninger rettferdiggjøres når de veies opp mot beundrernes antatte egennytte.
I Norge er vi stolte over å ha høy tillit til hverandre, til politikere, til myndigheter, til rettsvesen og til næringslivet. Tillit er viktig i et demokrati; demokratiet kan ikke fungere uten. Men i et demokrati må tillit aldri være betingelsesløs, ubegrenset og blind.
Tillit er en engel og en djevel.
Det er kraft
i de knyttede hender
Publisert 8. juli 2024
Ett av demokratiets sikreste kjennetegn har vært kontinuitet. Selv om det kunne veksle mellom partiene som satt med regjeringsmakt, har vi fra andre verdenskrig og frem til for rundt tyve år siden sett en tydelig kontinuitet for politikere og partier som bekjenner seg til demokratiske verdier og virkemidler. Nå er denne kontinuiteten brutt. Velgerne er misfornøyde, sinte og vil ha endringer – ikke kontinuitet. Tradisjonelle demokratiske verdier som frihet, mangfold og like rettigheter for alle, er satt under press. Den positive utviklingen gikk liksom for langt; mange mente det ble «for mye» demokrati. De følte seg marginalisert: politikerne talte ikke lenger deres sak.
Protester. Over store deler av den demokratiske verden knytter nå mange hendene og protesterer. De vet hva de vil bli kvitt, men er lite samstemte om hva de vil ha i stedet. Annet enn forandring. Mange går til nye høyrepartier, som i Italia, og – nesten – i Frankrike. I USA er det stiftet et nytt parti på ytterste høyre fløy som ser ut til å vinne makten ved valget i november – riktig nok under det gamle navnet Republikanerne. I Storbritannia gikk velgerne til venstre og Labour inntok regjeringskontorene.
Forskere mener at folk ikke er mer ideologiske enn før, men føler at de positive effektene som ble tilskrevet demokratiet – som fred, stabilitet, økt levestandard for alle, sikre jobber og mindre økonomiske forskjeller – ikke lenger er merkbare. Verden er blitt ustabil og farligere og vi kan ikke lenger ta freden for gitt. Levestandarden går ned, jobbene er ikke lenger så sikre og forskjellene øker kraftig. Mange føler at de blir hengende etter. Rikspolitikerne får skylden, selv om det er faktorer utenfor deres kontroll som driver frem den negative utviklingen. Det går naturlig nok ut over styringspartiene, som nesten alltid fører en sentrumsorientert politikk. Ikke nødvendigvis fordi de ønsker det, men som en følge av nødvendige kompromisser.
Mange av dem som knytter nevene ville tidlige gått til venstre, men føler nå at venstresiden ikke lenger taler deres sak; politikerne der er så opptatt av alle slags minoriteter at de som har fått dårligere råd blir glemt. I en slik virkelighetsoppfatning høres retorikken fra ytre høyre mer overbevisende ut. Deres tilhengere er ofte yngre; de synes referansene til nazismen og krigen er utdaterte. De ser at mennesker rundt dem bor i store fine hus, kjører fete biler og har råd til opplevelser de selv bare kan drømme om.
Marked. De er heller ikke særlig lydhøre for at situasjonen er resultatet av et komplisert samspill mellom faktorer som former et marked, der det skapes vinnere og tapere. I retorikken til de ivrigste markedsforkjemperne finnes ikke uforskyldte tapere. Det er opp til den enkelte å forme sin egen skjebne. Ingen kan skylde på «markedet»; det er i sin gudegitte form nøytralt og rettferdig. Markedet er ikke noe politisk parti, men en rammebetingelse som politikken må finne sin plass innenfor. Selv Storbritannias nyslåtte statsminister Keir Starmer har gått til valg – og blitt valgt – på lovnaden om at hans parti er også næringslivets parti.
De opprørene vi nå ser, er et angrep på politiske løsninger innenfor de rammebetingelsene markedet setter. Ingen kan neglisjere de knyttede hendene som krever økt kjøpekraft, større sikkerhet og færre innvandrere. Toryene i Storbritannia har i fjorten år hevdet at med lavere skatter ville det skapes arbeidsplasser, økonomien ville blomstre og inntektene ville øke. Det skjedde ikke, og vil neppe skje med et Labour som har lovet å redusere helsekøene, bygge 1,5 millioner boliger og øke levestandarden for de fattige – uten å øke skattene for folk flest. Riktig nok vil Starmer heve skattene for de rikeste, men få tror det vil være mulig. Ikke bare på grunn av alle smutthullene, men også fordi mange har tillit til det de konservative hevder om skatt og arbeidsplasser.
USA. Situasjonen i USA er ikke så ulik den i Storbritannia. I motsetning til hva mange tror, er den største posten på det amerikanske statsbudsjettet helse og trygd. Men fordi det amerikanske helsevesenet er så fragmentert og dyrt å drive, er effekten dårlig. Boligprisene er så høye at å eie egen bolig er utenfor rekkevidde for nesten halvparten av befolkningen. Jobbene er usikre og lønnen for jobber som ikke krever særlig utdannelse er lav. Halvparten av alle jobber i USA er i denne kategorien. Det er ikke nødvendigvis et resultat av manglende politisk vilje, men av at markedets realiteter trumfer politikkens intensjoner.
De som berøres sterkest er mange, og de kunne påvirket politikken så det virkelig forbedret deres situasjon, men meningene om hva som er beste medisin er delte. I Storbritannia gikk de altså til venstre, mens de i USA går til høyre. Den politiske retorikken er sterk, men handlekraften er svak.
Utfordringer. Å innfri forventningene til alle dem som nå stemte Labour i England, vil bli ytterst utfordrende for Starmer, for ikke å si umulig. Den nye statsministeren i Frankrike vil ikke få det lettere. Heller ikke en ny president i USA – enten det blir Donald Trump, Joe Biden eller en annen demokrat – vil få en lett oppgave. For å si det mildt. Retorikken vil spille en avgjørende rolle; den politikeren som klarer å overbevise sine velgere om at de vil få det bedre med deres løsninger, er vinneren. Tro kan flytte fjell. Bare spør Trump. Eller Orban. Eller Netanyahu. Eller Erdogan. For ikke å snakke om Putin.
I en tid med storkrig midt i Europa og i Midtøsten, klimakrise og 120 millioner flyktninger og internt fordrevne – mer enn noen gang tidligere i historien – burde vi rasjonelt sett legge interne politiske stridigheter til side. Men for mange – både briter, amerikanere og franskmenn – oppleves den daglige kampen nærere og viktigere.
Trolig vi må venne oss til at det eneste stabile i overskuelig fremtid vil være ustabilitet. Mange vil være misfornøyde og det er kraft i de knyttede hender. Men ingen varig løsning.
Blant tvilsomme venner
Publisert 18. april 2024
Vi kjenner alle den gamle frasen Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er. Opp gjennom historien han mange – både politiske partier, statsledere og vanlige mennesker – blitt tvunget til å skille lag med gamle venner fordi vennene har skaffet seg nye, dårlige venner. I 1919 sluttet Arbeiderpartiet seg til Komintern (Den kommunistiske internasjonalen), riktig nok med et forbehold: de ville ikke la seg diktere fra Moskva. Det gikk raskt opp for partiet at Moskvas linje var for autoritær, og partiet meldte seg ut to år senere. Det skulle vise seg å være et klokt valg.
Sentrum—høyre. International Democracy Union (IDU) er en global sammenslutning av sentrum—høyrepartier. I VGs nettutgave nylig advarer Bård Larsen i tankesmien Civita mot de dilemmaene demokratiske konservative partier som er med i IDU kan komme til å oppleve. For Det republikanske partiet i USA er også medlem der.
– Hvis USA får en fascistisk president, vil det være unnlatelsessynd av Høyre å tvinne tomler. Selv om de eventuelt sitter på statsministerposten, skriver han. Det blir stadig vanligere både i europeiske og amerikanske medier å kalle Donald Trump for fascist. I USA er det riktig nok bare enkelte demokratiske medier som bruker dette kraftuttrykket; samtlige medier som støtter republikanerne tar Trumps stil (eller mangel på dette) og retorikk i forsvar. Ofte med nesegrus beundring. Bård Larsen gir i samme artikkel Dagbladet en smekk fordi avisen har skrevet at Erna Solberg er «uklar om Trump-støtte» og mener avisen meget godt vet at Solberg foretrekker Biden fremfor Trump.
Politisk korrekt. Det er blitt politisk korrekt blant medier og politikere å ta avstand fra en mulig president Trump til fordel for Biden. Også Sylvi Listhaug foretrekker Biden. Ja, selv Putin sier det samme, selv om det neppe står til troende. Frykten for Trump er særlig knyttet til hans beundring for den russiske presidenten og til hans trussel om å ta USA ut av NATO. Antallet republikanske velgere som ser opp til Putin og hans «kristne» agenda for Russland – og verden – er økende.
Helt siden den russiske revolusjonen i 1917 har Russland/Sovjetunionen vært USAs motpol, både politisk, moralsk og – ikke minst – i økonomisk politikk. Etter Sovjets kollaps i 1991 forventet de fleste i Vesten – og sikkert også i Sovjet – at den lange konflikten mellom øst og vest var historie. Landene begynte å ruste ned; det største hinderet for en fredelig utvikling i verden var ryddet av veien. Russland innførte kapitalisme, som Vesten, riktig nok i en noe mer vulgær form, der noen tilranet seg statens eiendom. Putin ble president, og fordi han innførte kapitalisme ble han invitert inn i den vestlige varmen. Ikke rart at høyrepartiene i Europa og USA (der det er to av dem) jublet. Nå var det ikke bare enighet om den brede utenriks- og sikkerhetspolitikken; nå var også den økonomiske politikken – som var årsaken til den kalde krigen – bragt inn i et felles spor.
Høyre på fremmarsj. Fortsatt sto de sosialdemokratiske partiene sterkt i Europa, men høyrepartiene var på fremmarsj. Fra årtusenskiftet gikk det tilbake med sosialdemokratiene og frem for høyrepartiene. I Europa samlet de liberalkonservative partiene – som Høyre – seg i EPP, mens de mer konservative – som de britiske toryene – samlet seg i ERC. Viktor Orbans illiberale Fidesz var med i EPP helt til partiet valgte å gå ut – etter kraftig press. Internasjonalt forente IDU de fleste konservative i verden, med Det republikanske partiet som det dominerende.
Nå reiser mange – som Bård Larsen – spørsmålet om Høyre trives i samme bås som Det republikanske partiet, GOP. Helt siden Ronald Reagan har GOP beveget seg mot høyre. Valget av Donald Trump i 2015 viste tydelig at partiet stadig får mer til felles med fascismen enn den liberale konservatismen. Høyre sier de ikke er noen støttespiller for GOP, men krever heller ikke at de kastes ut. Dermed står høyre overfor samme dilemma som Arbeiderpartiet i 1921, selv om vi selvsagt ikke vet hvilken vei GOP velger, selv med Trump som president. Tegnene er i alle fall tydelige: Trump har ikke vist synderlig interesse for demokratiske prosedyrer eller prinsipper – for å si det midt. Hans siste lovnad er å erstatte 55.000 byråkrater i statsadministrasjonen med lojalister.
Må ta tak. – Trumps parti er blitt en personkult som med hårfin margin – om i det hele tatt – går klar av fascisme. GOP er (blitt) antidemokrater, kuppmakere og konspirasjonsteoretikere og har som sådan lite å gjøre i en allianse med liberalkonservative demokrater, skriver Larsen. Han mener liberale demokratier ideologisk har lite å gjøre i en klubb der GOP er med. Larsen advarer venstresiden om å godte seg over en slik konklusjon, og viser til deres mange dilemmaer i dagens politikk (men refererer ikke til Arbeiderpartiets lignende dilemma på 1920-tallet). Han mener det er rimelig at liberalkonservative tar skikkelig tak i den helt åpenbare krisen som herjer på høyresiden. Krisen er skapt av illiberale konservative, og han er klar over at det betyr ubehagelige fighter i egne fora og medier.
– Normalisering av radikalt/ekstremt tankegods er ekspressveien til demokratisk nedbryting, advarer han. For mange som ikke følger nøye med på amerikansk politikk, kan Larsens analyse og konklusjon virke i sterkeste laget. For alle som kjenner dagens strømninger i USA er det – dessverre – en høyst reell problemstilling. Fordi Norge er så sterkt knyttet til USA – ikke minst gjennom NATO – bør vi ha stor forståelse for at ikke bare Høyre, men også det offisielle Norge, må trå varsom. Og særlig fordi den neste presidenten i USA kan bli en mann med særdeles følsomme tær. Og god hukommelse.
Valg i USA
USA kan bli totalt ulikt alle andre
vestlige land, men du verden som det
vil likne for eksempel Putins Russland.
Publisert 26. juli 2924
5. november er det presidentvalg i USA og demokrater og republikanere forbereder seg på et valg som begge kaller det viktigste i USAs historie. Begge hevder å ville redde demokratiet. Det er også valg på alle de 438 setene til Representantenes hus, en tredel av Senatets 100, elleve delstatsguvernører og titusenvis av lokale verv – som dommere og sheriffer. Donald Trump er republikanernes presidentkandidat; visepresident Kamala Harris demokratenes. Fortsatt har ikke amerikanerne – og verden for øvrig – kommet seg etter de to sjokkene: Attentatforsøket mot Trump og Bidens retrett som presidentkandidat.
Grunn til bekymring. Retorikken er sterk fra begge partiene, men særlig fra Trump og republikanerne; uttrykk og karakteristikker som var utenkelig for ti år siden er nå normalen. Dette startet ikke med Trump, men han innførte bølleopptredenen i Det hvite hus. Likevel stiller republikanerne seg bak ham, skal vi tro meningsmålingene. Mange amerikanere er bekymret over debattformen – med god grunn. De burde vært enda mer bekymret for at rettsvesenet ser ut til å ha kollapset; dommerne dømmer nå mer politisk enn juridisk. Dette ble tydelig demonstrert da Høyesterett for kort tid siden ga Trump immunitet for alt han gjorde som president.
I USA finnes et stort antall organisasjoner, tenketanker selskaper og enkeltpersoner som kjemper for å få «sin» kandidat og gir store beløp – ja enorme – til reklame. Tidligere kunne ikke større donasjoner gis anonymt, og firmaer fikk ikke skattefradrag for politiske gaver, men via diverse finurlige ordninger er disse hindringene nå borte. Dette er klart til størst fordel for republikanerne som har flest rike støttespillere, som Elon Musk.
Et nytt Amerika. Ved de siste presidentvalgene i USA har demokratene fått flere millioner flere stemmer enn republikanerne, men har likevel fått både presidenten og flertall i ett eller begge kamre i Kongressen. Nå vil republikanerne hindre demokratene i å få flest stemmer. Gjennom valgsystemet har de allerede en stor fordel i valget til Senatet, men GOP har nå laget et storstilt program for å sikre nærmest total makt over hele det amerikanske samfunnet. De vil skape et nytt Amerika. De klarer ikke det gjennom demokratiske prosesser, og velger derfor en helt ny vri.
Project 2025 er et omfattende program for hvordan et mektig mindretall av konservative, ytre høyre og rike kristne nasjonalister skal sikre republikanerne makten ved høstens valg og hvordan de skal beholde den – uansett hvem som inntar Det hvite hus. Prosjektet er laget av mer enn 100 konservative organisasjoner og ledes av Heritage Foundation. Det heter egentlig 2025 Presidential Transition Project – og er skreddersydd for Donald Trump. Nylig bedyret Trump at han ikke visste noe om prosjektet, visste ikke hvem som sto bak og var uenig i deler av det. Prosjektet skal ikke bare sikre Trump seier; det skal sikre ham mye mer makt, med henvisning til Article II i den amerikanske konstitusjonen. Dersom prosjektet gjennomføres vil USA bli totalt ulikt alle andre vestlige land, men du verden som det vil likne for eksempel Putins Russland.
Drastiske endringer. Justisdepartementet skal nedlegges og den juridiske makten sortere direkte under presidenten. Trump har utnevnt tre republikanske dommere til Høyesterett, der det nå er seks republikanske og tre demokratiske dommere. Høyesterett fungerer allerede som en forsvarer av Trumpismen, og legger ikke lenger skjul på det. Hele den statlige administrasjonen skal styres politisk, noe som ikke minst vil merkes på de økonomiske og sosiale ordningene. Det skal kuttes i finansieringen av Medicaid og Medicare. Abort skal i praksis forbys og det skal heller ikke bli mulig å selge p-piller eller å gi råd om familieplanlegging.
Klimatiltak skal fjernes, det skal satses sterkt på ny oljeboring. Lover som skal hindre diskriminering basert på seksuell orientering skal bort. Det samme skal lover om likhet og inkludering. Woke skal avvikles. Presidenten skal kunne bruke militæret til å opprettholde lov og orden. Udokumenterte immigranter skal kunne identifiseres, arresteres, fengsles og deporteres. «The largest deportation program in Amercan history» heter det i programmet.
Undervisningsdepartementet skal nedlegges; skoler skal i hovedsak være private og foreldrene skal bestemme hva elevene skal lære. Skattelettelser skal institusjonaliseres og det skal innføres høye tollsatser på import. Akkurat det siste punktet er det noe uenighet om blant forfatterne av prosjektet.
Prosjektet er beskrevet detaljert i et notat på nesten tusen sider, og skal være en slags bruksanvisning for fremtidige statlige ledere på alle nivåer i det amerikanske samfunnet. Titusenvis av statsansatte skal sparkes og erstattes med lojalister.
Revolusjon. Formelt er det ikke det republikanske partiet som står bak prosjektet, men alle som har medvirket er fremstående republikanere. Prosjektets president er Paul Dans, som tidligere var stabssjef for president Donald Trump. «Dette er den andre amerikanske revolusjon, som vil bli ublodig hvis venstresiden tillater det», sier han. Det må forstås slik at dersom demokratene har motforestillinger, kan det altså bli blodig. I en fersk Pew-undersøkelse sier hele 47 prosent av alle amerikanere – 60 prosent av dem under 40 år – at de tror det blir en borgerkrig.
Project 2025 vil ikke lykkes uten at republikanerne har presidenten og flertall i begge kamre i Kongressen. Til dette trenger de støtte fra de evangeliske kristne. For å sikre det, har en gruppe rike kristne nasjonalister dannet en organisasjon som kalles Ziklag. De vil at den kommende Trump-administrasjonen skal erklære USA en kristen nasjon med lover basert på kristne verdier. Det er verd å merke seg at disse verdiene er svært annerledes enn tradisjonelle kristne verdier i Norge. Gruppen sier de er i en «forferdelig konflikt med mørkets makter» – altså demokratene. I Arizona har de som mål å sikre 10.640 ekstra stemmer for republikanerne – som er nøyaktig det antallet Biden vant med i 2020. De vil bruke avansert KI-teknologi for å identifisere og utestenge millioner av velgere i vippestatene fra å kunne stemme. Dette gjelder bare personer som sannsynligvis ville stemme demokratisk.
De syv fjell. I USA er Ziklag i søkelyset – ikke på grunn av sine synspunkter, men fordi giverne deres får skattefritak, noe som ikke er tillatt for støtte til politiske partier. Ziklag ser viktigheten av å handle nå, for selv om kristendommen står svært sterkt i USA, er den dalende. Stadig færre amerikanere er med i trossamfunn. Ziklag sier at USA vil opphøre å eksistere som nasjon hvis den «beveger seg bort fra vårt kristne fundament». «Gud har «kallet kristne til å utøve herredømme over alle områder av det amerikanske samfunnet», skriver organisasjonen.
De sikter her til hva de kaller «De syv fjell», som Ziklag må bestige og styre: Media og kunst, næringsliv, kirke, utdanning, familie, regjering samt vitenskap og teknologi. Deres mål er å ta herredømme over disse syv fjellene og installere fromme kristne i lederstillinger for å omforme hvert fjell på en gudfryktig måte. Nå ber Ziklag de rike kristne nasjonalistene om penger. Charlie Kirk, som leder pro-Trump Turning Point USA-organisasjonen, sier: «Det ville være en tragedie hvis folk som hater livet, hater landet vårt, hater skjønnhet og hater Gud, skulle gi mer enn oss». Igjen: demokratene.
«Regjeringens bibelske rolle er å fremme det gode og straffe det onde. Guds ord og bønn spiller en betydelig rolle i politiske beslutninger» hevder Ziklag, og krever at 80 prosent av filmene som lages i USA skal ha et kristent og moralsk tilsnitt. I en intern video advarer Ziklag-sjefen, Drew Hiss, mot den onde kraften som har manifestert seg i Biden-regjeringen, «en kontrollerende, ond, djevelsk tilstedeværelse, egentlig med tyranni i tankene». Hiss sier at Ziklag er låst i en «åndelig kamp mot demokrater, som er en radikal venstre-marxistisk kraft».
Project 2025, Ziklag og Trumps retorikk gir en tydelig forsmak på hva vi har i vente dersom republikanerne vinner høstens valg i USA. Og hva GOP definerer som demokrati.
Del denne siden